Vet dessverre hvordan det er.
Har slitt selv siden midten av tenårene, er i dag i overkant av 30 år gammel. SUCKS!

De periodene i livet hvor jeg har vært lykkelig(st), har vært når jeg har rutiner og positive vaner: jobb, kjæreste, sunt kosthold og trening. Vil anbefale alle disse tingene dersom du ikke allerede har dette. Noen ganger kan en ting føre til en annen; altså at du kanskje får jobb, så møter du en gutt/ei jente etc. etc..

Med det sagt, så ble det aldri stabilt bra for meg, og har nok egentlig gitt opp i dag. Begynte for et par år siden med tung narkotika, sprøyter, fullstendig klar over konsekvensene - selvsagt er ikke dette noe jeg hverken ser på som en god løsning eller anbefaler for deg. Men har livet blitt verre i dette "narkohelvetet", der jeg er dømt til å gå i langermet genser til enhver årstid og opioidavhengig? Ikke egentlig. Har ikke blitt spesielt mye bedre heller, men det er selvsagt godt å få ett avbrekk for noen timer. Skal jeg først ta abstinensgivende medikamenter for å øke lykkefølelsen, kan det like godt være noe som fungerer.

Har i dag minimalt kontakt med foreldre og søsken etter mye krangling om diverse fra oppvekst++, ikke en venn i livet, ingen kjæreste og en ikke-eksisterende tro på fastleger og psykologer, og tau med løkka klar hengende fra taket. Så jævlig til helvete kan det gå.

Håper du får bedre tider, trådstarter. Vi er flere som har kjent dette på kroppen, og det er også mange der ute som har kommet seg bedre ut av det enn meg, for å si det mildt, så muligheten burde være der for deg. Heier på deg!