Dagene mine går ut på å sitte forran pc'n med WoW hver dag innknaska med 100mg sobril om dagen, + mye anna "dop" som Valium, Nitrazepam, Imovane, PF og Tramadol ved behov, alt på resept. Sliter mye med smerte, angst/depresjon og insomnia.
De gangene jeg er utanfor døra så er det enten pga. innkjøp av mat, eller timeavtaler til kommunale tjenester (fastlege, sosionom, og trening på sykehuset under tilsyn).
Jeg har null kontakt med familie og tidligere venner som nå avskyr meg etter de fant ut om mitt pillebruk, og jeg finner det svært vanskelig å bli kjent med nye folk som har samme "interesser" som meg, så jeg er en ensom ulv.

Livet mitt er vel så meningsløst som det går an å få det, og jeg lever i ei bobble jeg ikke klarer å komme ut av, selv med profesjonell hjelp.
Har hverken utdanning eller jobb, hver nye jobb jeg har fått meg, så har jeg vart i maks en månde før jeg har gått på trynet og slutta.

Så i det siste har jeg tenkt mye på å ta de 60.000kr jeg har på sparekontoen og ryke og reise til California eller Miami og leve livet noen uker til kontoen er tom, og for å så ta en dødelig overdose med en pillemiks i form av Subutex og Rivotril, det er bare det å få lurt det med så på flyet da jeg ikke har resept på det.

Så moralprekner gidder jeg ikke høre på, jeg er fullt klar over hvor dette ender hvis det går over styr, men det driter jeg regelrett i, har ikke noe å tape.
Det er en grunn til at jeg har tatt valgene mine i livet, og når jeg ser tilbake på det så forstår jeg hvorfor på nesten hvert eneste et, og ville gjort det samme igjen i dag.

Sympati og medlidenhet er jeg heller ikke ute etter, fikk bare lyst å skrive litt om hvorfor jeg ikke gidder å høre på moralprekner.