lenke, til de aller lateste av oss.

Jeg er enig med Stray Wanderer i at denne debatten var tåkete. Jeg synes egentlig den var ganske svak av Paust. Jeg er redd for at den ovennevnte kommunikasjonsstrategien til FTR, om å ikke bruke for harde ord, er årsaken til det, og jeg ikke sikker på at den funker som tiltenkt, selv om jeg selvsagt håper den gjør det.

Bresil begynner med påstanden om at reformen medfører at politiet mister verktøyene de trenger for å hindre at unge mennesker utvikler narkotikaproblemer. Resten av debatten handler om hvorvidt de mister verktøy eller ikke, der Paust virker å argumentere for at noen av politiets verktøy vil være forsterket som følge av rusreformen, i tillegg til at noen av verktøyene de bruker i dag er ulovlige. Bresil leverer premissene, og resten av debatten foregår på disse.

Paust spiller selvsagt på bortebane, det er tydelig fra starten av med programlederens drittflir over FTR higer etter reform, og han får aldri snudd kampen til sin fordel. Hvordan kan det ha seg?

Paust sitter på lovgivning, statistikk, all kunnskapen som peker mot at rusreformens nødvendighet, han er stemmen til alle som har lidd under dagens lovgivning, og han er et monster i skriftlige diskusjoner. Dette burde vært et One Punch Man scenario, men det virker som han begrenser seg selv.

For elefanten i rommet er det ingen som nevner, og så lenge den ikke blir nevnt får Bresil styre debatten: Fungerer politiets verktøy?
...Eh, nei, de skader.

Denne fiktive sekstenåringen som Bresil helst skal kunne ransake, gjøre razzia hos, ødelegge vandelen til, hun ender opp mer skadet enn hun var før hun traff politiet, etter dagens praksis. Politiets verktøykasse er fylt av knipetenger og hammere og effekten av rusreformen er at hun i stedet får hjelp av noen som vet hva de driver med.

Det nærmeste vi kommer dette perspektivet er når Paust i en bisetning sier at "Tvangsmidler er uforholdsmessige". Det mangler noen harde ord her. Å si det sånn har liten overbevisningskraft. "Straff skader" - det er god kommunikasjon, men det forblir usagt.

Premisset om at politiet fortsatt skal jobbe aktivt for å avdekke rusbruk, og at verktøyene de bruker er viktige for å hindre skade i samfunnet, ligger til grunn. Det ser jeg ingen god grunn til at de skal eller at gjør. Dette er sikkert politisk glidemiddel for å øke sannsynligheten for at reformen går igjennom, som med NNPFs involvering i utvalget. Om dette funker er det kanskje strålende, litt avhengig av hva slags reform vi ender opp med. Men det gjør det tilsynelatende vanskelig å si sannheten om saken, og dette setter NNPF i en overtaksposisjon som undergraver reformsaken, definitivt på kort sikt, og nå haster det, men muligens også på lang sikt. Jeg er redd for en skinn-avkriminalisering, som på grunn av politiets viktige påvirkning i utformingen fører til en verre praksis enn dagens, som sementerer idéen om at farmakologiske endringer i bevissthetstilstand er noe politiet skal ha noe med å gjøre, nå som denne forestillingen begynner å slå sprekker hos mange.

Jeg skjønner at Norge er særegent idiot når det kommer til narkotikapolitikk, og at det medfører at det politiske spillet må spilles ekstra fintfølelig. Jeg håper dette funker, men for en langsiktig utvikling mot en forståelse av at endringer i bevissthetstilstander ikke er politiets anliggende, fortsetter jeg å mene at motstanderne må konfronteres ikke bare med veldokumentert forskning, men også den emosjonelle vekten av dagens praksis i reformsidens kommunikasjon. Man må kunne si sannheten.

Hat født av frykt og frykt født av uvitenhet.