Hva slags forskning snakker du om? Snakker vi forskning i form av at man vil ha en genuin forståelse av slike mennesker for å kunne forbedre forholdene for oss alle, med høye etiske krav? Eller snakker vi om "forskning" i ren Menegelestil der en person kan få fritt utløp for sine idiotiske påfunn i "forskningens" navn? Dette er en viktig forskjell på om du kan tas seriøst, eller bare slenger noe ut for å gjøre det.

For øvrig kan det være nyttig å sette seg inn i straffen man selv kunne fått, dersom man ble dømt uskyldig. Problemet med dødsstraff, eller å sende de til forskning er igrunn ikke primært at noen blir frarøvet sin frihet, for det gjør vi med fengsel om tilfellene er ille nok. Problemet er hva man gjør dersom noen er uskyldig dømt? Hvis du, som uskyldig person på feil sted til feil tid blir dømt for drap - er du villig til å påføre deg selv forskningen du prater om med tvang?

Kontra til manges oppfattelse, så gjør det norske rettssystemet også feil i retningen av at de dømmer for mye, og vi har noen stygge svin på skogen som rettsstat i drapssaker der emosjoner for dom har fått løpe løpsk og justismord har skjedd. Dersom dette skjer med en som må sitte i fengsel, så er det fælt, og må unngås så langt det lar seg gjøre uten å at man helt mister muligheten til å dømme skyldige. Men ved dødsstraff, tortur eller "forskning" så får man et mye større problem; for det er adskillig verre å fjerne tortur fra et ødelagt legeme og sinn, forskning under tvang fra en personlighet, eller å gjenopplive de døde enn å slippe noen ut fra fengsel. Man skal ikke kimse av sistnevnte, men jeg tror ikke det er særlig stor uenighet om hva som er minst ille.

Et lite klipp på 50 sek som kanskje forklarer mer rett fram og enkelt hvorfor uskyldige bør tenker på lover og ikke bare gå utifra at å dømme noen hardest mulig skal gjøres for enhver pris: Giving the devil the benefit of law.