Sitat av
Herren med hatt
Takk for godt svar.
Jeg vet ikke om jeg tørr å gå til noe sånt igjen, det var veldig ubehagelig, og jeg var borte fra jobb og det fikk meg til å føle at jeg skulket. Det er vel meg det er noe galt med, siden jeg tåler ikke å være i sykefravær engang, jeg føler at jeg jukser og at jeg ikke er syk nok.
Det virker dumt å si at det er skummelt, jeg tørr mye forskjellig, men det å få hjelp til noe eller at noen synes synd på meg er noe av det verste jeg vet.
Ja det er ubehagelig å jobbe seg gjennom traumer. Det er krevende. Men det er også en god og langsiktig løsning som vil gi deg et bedre liv. Om det er rett type behandling for deg akkurat nå vet jeg ikke noe om. Det må fagfolk avgjøre. Men jeg vet at traumebehandling virker, og jeg vet at det å bearbeide traumer gir folk et bedre liv.
Å gå i terapi er på ingen måte å skulke, det er gyldig fravær på alle måter. Om du hadde hadde hatt hjertefeil så hadde du jo gått til legen, fått satt inn et nytt hjerte eller fikset hjerteklaffer etc og du hadde ikke tenkt en eneste gang at du skulket. Det bør ikke være noe annerledes bare for at problemene dine skylde ptsd og ikke hjertefeil.
Men det med selvaksept, selvbilde, og det føle egenverdi det er faktisk noe som kommer som en konsekvens av å jobbe seg gjennom traumene i behandling. Men det er et komplisert fagfelt, og ikke alle psykologer har kompetanse til behandle det.
Akkurat det med å akseptere hjelp er faktisk veldig viktig for deg. For du må faktisk ta det første skrittet mot en bedre hverdag på egenhånd. Du må faktisk eie tanken om at du er så bra at du fortjener hjelp, og du må faktisk be om hjelp fra fastlegen og fortelle at du trenger traumebehandling for din ptsd. Jeg skjønner godt det er skummelt, men gi det litt tid, og tenk over det. Jeg tror du kommer til å klare det.
Fagfolk vil ikke bruke tiden sin på synes synd på deg, de vil bruke tiden til å hjelpe deg å bli kvitt alt du sliter med idag pga ting du er helt uten skyld som skjedde når du var liten.
Sitat av
Herren med hatt
Det er sjeldent jeg er hos fastlegen. Jeg har kun snakket med den jeg har nå over telefonen én gang; men må få til en legeattest snart p.g.a. førerkort. Han kommer mest sannsynlig til å spørre meg om hvordan jeg har det, og jeg kommer til å tenke på at hva jeg ønsker å si, men jeg kommer nok ikke til å klare å ytre noe, og bare si at alt går fint.
Du kan jo printe ut denne tråden, og bare levere legene utskriftene. Så trenger du ikke si mer.
Sitat av
Herren med hatt
Er vel mer hjelpen og psykologene jeg er redd for. Jeg tror dessuten ikke noen kan hjelpe meg mer, hvertfall ved tanke på at forrige sa at hun ikke kunne hjelpe mer.
Jeg blir også helt paff når jeg sitter i et rom med kun en annen person, jeg klarer ikke å åpne meg, og det gjør på en måte vondt når jeg åpner meg til dem.
Det vil ta tid, de første timene vil dere kanskje bare om ting som ikke føles som skummelt eller veldig vesentlig slik at det skapes tillit og dere blir litt kjent.
Jeg blir litt trist når jeg hører fagfolk drive på slik det du opplevde. Jeg skjønner at diagnosen kanskje var utenfor psykologens felt, men før hun avsluttet burde hun snakket med deg om veien videre. Hvilke alternativer som finnes for å få behandling, kanskje litt om hvordan den behandlingen vil foregå etc. Ikke bare avslutte og slenge på et "lykke til videre" liksom.
Men når du feks skriver ut tråden her og gir den til legen din så vil nok legen din kontakte noen som er spesialist på dette med cptsd. Og de har kunnskapen og de riktige metodene for å hjelpe deg.
Du fortjener er bra og verdig liv, selv om du kanskje ikke føler det slik selv. Det er cptsd som gjør at du tenker og føler på den måten.
Sist endret av _abc_; 22. september 2020 kl. 22:28.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.