Det er merkelig hvordan "verdenen" som er hodet er så forskjellig fra den i virkeligheten. Jeg innser at hvordan jeg oppfatter virkeligheten er veldig forskjellig fra hvordan den egentlig er.

For eksempel så føler jeg at alle misliker meg og egentlig vil være langt unna meg, men på grunn av sosiale normer så må de snakke med meg. Jeg vet jo at det egentlig feil, og jeg klarer å overtale meg selv at det er feil; men følelsen er der fremdeles.

Jeg skulle ønske det var noen å snakke med, sånn egentlig; men jeg ønsker ikke å hive for mye på andre som mest sannsynlig har andre problemer selv.

Ingen ønsker vel å være i livet, alle er vel for redde for å dø, om det gir mening. Ikke at jeg er suicidal, men livet føles jo ikke riktig, det virker jo ikke som om andre liker det heller. Men det er vel en av mine merkelige oppfatninger av verden som egentlig ikke stemmer.



Det er fint å vite at jeg ikke er den eneste. Hva har du pleid å gjøre om kveldene? Jeg hadde tenkt å dra meg ut ved en sti som er i nærheten snart, det er ikke noe jeg gjør ofte, men kanskje noe frisk luft hjelper.