Sitat av
Herren med hatt
Det er merkelig hvordan "verdenen" som er hodet er så forskjellig fra den i virkeligheten. Jeg innser at hvordan jeg oppfatter virkeligheten er veldig forskjellig fra hvordan den egentlig er.
For eksempel så føler jeg at alle misliker meg og egentlig vil være langt unna meg, men på grunn av sosiale normer så må de snakke med meg. Jeg vet jo at det egentlig feil, og jeg klarer å overtale meg selv at det er feil; men følelsen er der fremdeles.
Jeg skulle ønske det var noen å snakke med, sånn egentlig; men jeg ønsker ikke å hive for mye på andre som mest sannsynlig har andre problemer selv.
Ingen ønsker vel å være i livet, alle er vel for redde for å dø, om det gir mening. Ikke at jeg er suicidal, men livet føles jo ikke riktig, det virker jo ikke som om andre liker det heller. Men det er vel en av mine merkelige oppfatninger av verden som egentlig ikke stemmer.
Jeg har laget meg noen "quick fixes" grunnstener for å stå i dette her som fungerer for meg
1) meningen med livet (biologisk liv) bring DNA videre = A) pust, spis, drikk, tiss og bæsj, sov = B) overlev, reproduser og oppdra nytt liv
2) meningen med eksistens, pff, like mange som folk som tenker, diskuter side ugg og gugg satt rundt bålet og spiste mammut. Blir aldri klok på den
3) men siden jeg har valgt å tro på BigBang. Jeg er satt sammen av byggestene som ble skapt av BigBang, som hele universet er skapt av, jeg er universet selv som har fått bevissthet og således opplever seg selv. Meningen med livet mitt foruten punkt 1 er livet i seg selv, å kjenne, å føle, å observere, å erfare. Mitt synspunkt på godt og vondt, rett og galt er sekundært til dette, jeg har fri vilje og kan velge hvordan jeg skal respondere på det som måtte skje meg og rundt meg.
4) om shit går til helvete, se punkt 1.a = great success, jeg vant. Ingen kan ta det fra meg så lenge jeg lever.
Jeg vil leve og erfare. Om jeg dør, så blir jeg bare en annen form av meg, som er universet.