Jeg hadde en bestemt drøm da jeg var liten, det samme marerittet om og om igjen.

Jeg drømte alltid at jeg lå fastbundet på en togskinne, omgitt av bare mørke.
I bakgrunnen hørte jeg toget, å jeg så flash av meg der jeg lå bundet fast på togskinnnen å toghjulet som gikk rundt å rundt, med den konstante lyden av toget.

Jeg viste at jeg bare drømte men jeg ventet bare på og dø, å når jeg først våknet fikk jeg ikke ut lyden av toget å var enda livredd.

Lyder som blir gjentatt gjør meg av en eller annen rar grunn ufattelig aggressiv å jeg får følelsen av at jeg blir gal, det trenger ikke å være den lange stunden lyden pågår, bare den er konstant å repeterende.
Får ett tåkeslør på hjernen der det eneste jeg får til å konsentrere meg om er lyden å hvor sint den gjør meg å at kroppen bare vil så vilt i rundt seg å ødelegge alt.

Heldigvis er det en drøm jeg har vokst fra meg, for for meg var den helt forferdelig. Det gikk mange dager før jeg ble helt "frisk" igjen, håper i alle fall det ikke er noe som kommer tilbake.