Sitat av
junkpal
Nå skal jeg fortelle deg om noe creepy som fortsatt skjer:
Når jeg går på gata og når jeg er med venner og alene så føler jeg at jeg ser folk. De går helt svart kledd. Minner meg om sånn typisk ”The Grudge” jenter, bare menn, kvinner og barn. Svarte skikkelser. Når jeg snur meg for å se fjeset dems, forsvinner de. Jeg får aldri sett fjeset dems. En gang jeg skulle på do, så kom jeg ut av ganga, plutselig står en av de i ganga inn til doen, da stokk jeg som fy. Og engang når jeg var på skolen så sa jeg til en kompis: ”Haha, se på han!”, så sier kompisen min, ”Hæ, hvem?”. Det var ingen der! Creepy.
Uhm, dette kan være et symptom på for eksempel hjerneslag.
Jeg syntes alltid synd på Hufsa i mummidalen, men Haffifnattene var dritskumle!
Det som skremte vettet av meg som barn var de skumle gamle bildene i introen av "The julekalender". Og så var det selvsagt min søster som tok etter beina mine når jeg gikk ned kjellertrappa. Det var også denne søsteren som fikk meg til å være livredd for porselensdukker, gjennom å fortelle historien om den levende dukken.