Jeg har studert vesentlig lenger enn noen i det hele tatt burde. Jeg har vært heldig, og det sosiale har alltid bare ordnet seg på et vis. Men det er ikke fordi jeg jobber hardt med der - har store problemer med å ta sosialt initiativ overfor folk jeg ikke kjenner.

Første studieåret bodde jeg for meg selv de dørste ukene (på en hytte langt utenfor byen til og med), og pratet fint med folk på skolen, men ikke noe utenom. Dette var uvant for meg, for jeg hadde aldri trengt å tenke på å skaffe meg venner før. De bare var der, og jeg hadde fram til da alltid hatt mange og gode venner. Så gikk jeg på en kjenning en dag som bodde alene i en dubletthybel. Han hadde sett etter noen å dele den med siden han hadde fått noen helseproblemer (diabetes) som han ikke ville dele med hvem som helst. Han kunne fikse meg inn (dette var Samskipnaden). Som sagt, så gjort. Da begynte mitt sosiale liv det årer, selv om det skal sies at heeeelt mot slutten så var det en kar på studiet jeg gjorde noe med på fritiden.

Flyttet til ny by, nytt studie. Studenthybel hos Samskipnaden. Husker det var mye det samme der. Jeg så klikker formet seg allerede de første dagene, men av en eller annen grunn ble jeg stående på utsiden. Hva ble redningen her? To ting. For det første så ville skjebnen det slik at på det firemannskjøkkenet jeg hadde flyttet inn, så var det en kar som gikk samme studiet året over meg. Han ble, og er, en av mine beste venner. Veldig mye av det sosiale jeg gjorde de neste 6 åra var med utgangspunkt i ham og et par-tre venner han hadde fra sitt kull. Men kanskje like viktig var studentforeningen. Jeg involverte meg der, og etterhvert var jeg sosial med veldig mange. Det skal sies at det var bare et par-tre stykker jeg virkelig knyttet meg til, folk som jeg satte og slo ihjel tid med en helt vanlig ettermiddag liksom, så var det en utvidet gruppe som vi kunne ha spillekveld med, dra på kino, en tur på byen ... og så atter en utvidet gruppe som var de man hang mest med når studentforeningen hadde studentsosiale aktiviteter. Som var veldig ofte, flere ganger i uka.

Ny by, nytt studium. Her falt jeg bare rett i det. Bodde alene. Startet i et lite og «intimt» studie, bare ca 25 stk. Og vi var bare 4 gutter som selvsagt umiddelbart fant hverandre. I slike situasjoner har det ofte en del å si at folk kommer utenbys fra og også er på leting. Bor dem i byen de har vokst opp, med alle sine kompiser fra videregående, så er det litt verre.

Moralen er egentlig: Hvis du ikke er av typen som tar sosialt initiativ, inviterer deg selv med, inviterer andre, så KAN et kollektiv være et glimrende utgangspunkt. Det samme er å involvere seg i en eller annen forening. Om det er studenforening, sjakk-klubb, ølbryggerlaug, badminton, fotball, røde kors hjelpekorps ... et eller annet ... Det aller beste er om dette er studentklubber (studenter er ofte mer kontaktsøkende enn familiefaren som bare skal få unna ukas trening). Uansett vil det gi muligheter og som et minimum noe morsomt å gjøre akkurat den kvelden.

Lykke til!