Dette temaet er veldig interessant, og enda mer komplisert. Når man stiller spørsmål rundt dyrs intelligens så må man tenke seg grundig om, for hva er det egentlig man spør om? Intelligens er et veldig abstrakt begrep, og vi har store problemer med å definere det bare internt i vår egen rase. Utenfor vår rase blir det enda verre. Man er nødt til å dele "intelligens" opp i svært mange undertemaer og snakke om de fremfor intelligens som en helhet. Hvordan vil du for eksempel angi IQen til en katt? En katt har for eksempel ikke de kognitive evnene som skal til for å åpne dører (annet enn via betinget læring), snakke eller skrive, og et menneske som ikke klarer det samme vil sannsynligvis ha en IQ på under 50. Men der et menneske med IQ på 50 ikke er i stand til å fungere på noe vis uten hjelp, hverken i et samfunn eller i naturen, vil en katt klare seg helt utmerket. Man snakker altså om spesialtilpasninger som er langt mer spesifikke enn det diffuse konseptet intelligens.

Stephen Budiansky har skrevet en bok som heter The truth about dogs, som i ett kapittel tar for seg nettopp denne problemstillingen rundt intelligens, og selv om det er i hovedsak rettet mot hunder så omtales konseptet veldig generelt, og jeg anbefaler de som er interessert å lese dette. Det vil hjelpe for å forklare hvorfor intelligens er et altfor diffust, omfattende og antroposentrisk mål på kognitive evner til at man kan overføre det direkte til andre dyreraser.

Jeg er ikke uenig i det du sier, men har litt å tilføye, ettersom du har tatt opp et par veldig interessante ting.

Det er riktig at det er en tilsynelatende korrelasjon mellom intelligens og det som kalles brain-to-body mass ratio eller encefaliseringskvotient (ofte forkortet EQ), men det er noen ting som er vesentlige. Grunnlaget for denne modellen er antagelsen om at dette skyldes at forholdet mellom vekt og "mengden" hjerne som kreves for å styre muskelmassen, regulere varme, motta sanseinntrykk etc. er noenlunde konstant, slik at ratioen da angir hvor mye "ekstra hjerne" et dyr har etter man har dekket opp for rent kroppslig styring. Encefaliseringskvotienten regnes ut av forholdet mellom hjernevekt og forventet hjernevekt, EQ=w(brain)/Ew(brain), hvor forventet hjernevekt gjerne regnes som Ew(brain) = 0.12w(body)^2/3. Da er det viktig å spørre seg om dette "overskuddet av hjerne" også trenger å være proporsjonalt med dyrets størrelse. For slik modellen er satt opp, så vil ethvert "overskudd" også bli regnet som en andel av dyrets masse, selv om det kanskje ikke nødvendigvis er helt riktig å anta at hjernemengde relatert til kognitive evner er forbundet med kroppsmasse i det hele tatt.

En ting som kan støtte opp om dette er at små dyr, som f.eks. fugler, har svært høy brain-to-body mass ratio. Kortnebbkråke for eksempel, som er hittil eneste ikke-primat som er observert mens den konstruerer verktøy i svært kreativ og adaptiv stil, har en brain-to-body mass ratio på 0,027 (kilde (pdf)), noe som er mer enn menneskers 0,021.

En annen ting man må huske på er at dyr som hvaler har en stor mengde spekk som ikke er en del av motorikken eller sanseapparatet, og faktisk minsker den nødvendige aktive varmereguleringen, men likevel påvirker encefaliseringskvotienten i negativ retning. Alle disse forbeholdene kan man lese (litt) mer om i Wikipedias artikkel om brain-to-body mass ratio.

Sist men ikke minst må man også huske på at det hersker noe uenighet rundt hvorvidt de forskjellige delene av hjernen har samme oppgave og hensikt på tvers av mer eller mindre genetisk adskilte arter.

Speiltesten er en veldig interessant test, som på tross av at den er genial i sin enkelhet også har noen ulemper. Speiltesten forutsetter nemlig at dyret som testes orienterer seg i stor grad gjennom synssansen, og at det er interessert i hvordan det ser ut. Mennesker og andre primater scorer høyt på begge disse, mens enkelte andre dyr, som for eksempel hunder, orienterer seg kun sekundært gjennom synssansen og later samtidig til å gi en skikkelig lang en i hvordan de ser ut – noe som kan bekreftes ved å benytte samme konsept som i speiltesten, bare at merket plasseres et sted hvor det er synlig uten speil.

Det betyr altså at selv om en speiltest mer eller mindre kan bekrefte at et dyr er bevisst på sin egen eksistens i ganske så stor grad, så vil ikke en feiling av speiltesten nødvendigvis så mye som indikere at det motsatte er sant.

Som jeg nevnte en gang tidligere så har biologen Marc Bekoff gjort forsøk med hunder tilsvarende speiltesten, men med fokus på lukt i stedet, og resultatene tyder på at hundene besto testen. Dette kan leses i detalj i hans bok Minding Animals, og forsøket er også nevnt i kritikk-seksjonen i Wikipediaartikkelen som Kinseek linker til.