Usikker på om dette blir rus eller undergrunn da det egentlig ikke er rus som er poenget, men det er da en del av tankene det også.

Jeg har på utsiden livet i orden, fast jobb og skole på "fritiden", tidlig 20-åra og sparer fast til bolig for å kunne "starte livet". Har en god omgangskrefts som hvertfall jeg bryr meg om, og en kjærlig familie som synes godt om meg selv om vi gjerne (alle) ikke er like nærme. Jeg vet de vil me godt.

Har og har egentlig alltid hatt et i mine øyne ganske moderat rusbruk. Begynte å eksprimentere for meg sev et år eller to før festalderen da jeg var rundt 16-17 år. Bruker "mer" nå, og da snakker vi fremdeles bare LSD typ. en gang hvert 1-2 år, MDMA 2-3 ganger i året, røykings de gangene muligheten byr seg på narsj etc. og stimulanter noen ganger på fylla om det er tilgjenlig. Blir ofte fyllekuler tilnærmet hver helg, men missforstå ikke - det er ikke da gitt at det da også blir skaffert noe fart hver gang.


På innsiden har jeg det ikke særlig bra. Eller det vil sei, jeg har det ikke dårlig. Jeg bare er. Slet mye i ungdommen med hard depresjon og alt som det innebærer, men nå er jeg bare her. Sliter meg ut med alt som skjer rundt meg og har medl livet mitt å gjøre, men hvorfor? Jeg vil jo ikke være her engang. Det gir meg ingenting.

Andre som avogtil tenker på å bare gi fra seg alt? Si opp jobben, droppe skolen, slutte å tenke på pensjon, karakterer og salgsmøter, bruke tirsdags kveld på pubben, tatovere det dristige hjerte ved siden av øyet du aldri tørde i et A4 liv, ta sykkelen alt for fort på motorveien på kveldstid og ikke tenke på om det smeller? Om du uansett ikke lever, hvorfor fortsette å gjøre ting som gjør at du hvertfall ikke lever.

Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg vet at det ikke er dette.