Joa TrondAcid.

Man skal naturligvis ikke forstå og sympatisere ihjel de tunge narkomane. Alle er ansvarlige for egen skjebne, og de som skal komme seg ut av slikt må selv ta grep. De kommer ingen vei med kun sympati. Det forandrer dog lite i forhold til diskusjonen rundt grunnpremisset i tråden. Det kunne ha skjedd 'hvem som helst', og det er like vondt for dem som er der uansett.

Ja, alt følger av valg, og alle må selv ta ansvar. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil det selv. Men igjen, ingen kan ta den fulle og hele ære for personligheten (og dens styrker og svakheter) de har bygget opp gjennom tiden, og folk er forskjellige. Mens enkelte kanskje er motivert nok til å komme seg ut av helvetet nærmest på egenhånd, trenger nok de aller, aller fleste et støtteapparat. Noen er endog så 'viljeløse' at de trenger å bli pushet hele veien millimeter for millimeter. Eventuell suksess fordrer selvfølgelig egen motivasjon og ståpåvilje (til å stadig vekk velge å gå den vanskelige veien), men for de fleste trengs også andres motivasjon og ståpåvilje.

Som nevnt i en tidligere post vil alle til enhver tid ta det valget som appellerer mest til dem i øyeblikket, og for de fleste tunge narkomane er det ikke bare å bestemme seg for å slutte, for så å holde en streit linje. De trenger å bli pushet til å pushe seg selv, og ha nok støtte rundt seg til at det selv i de tyngste stundende på avrusinga (eller etter endt behandling for den saks skyld) appellerer mest til dem å bite tenna sammen og se fremover.

Og hvor mye støtte og tyn de trenger, er igjen selvsagt bestemt av mange faktorer, i ytterste konsekvens alt som har skjedd gjennom et helt liv. Ja, alle er ansvarlig for egen skjebne, men ikke alle er likt utrustet til å kjempe og ta de rette valgene.