Tror du har misforstått poenget litt, det er ikke feil å bruke ordet misbruker i denne sammenheng!

Hvis vi ser på den noe mer liberale ordbruken der en skiller mellom bruker og misbruker, er misbruker i sammenheng ensbetydende med noe negativt. Bruker er ikke dermed sagt ensbetydende med noe positivt, men det er heller ikke negativt. Når trådstarter etterlyser en diskusjon om det er synd på heroinmisbrukeren, så poengterer han selvfølgelig den gruppen av heroinbrukere som har falt for misbruket!

Det er mer stigmatiserende og dårlig plassert om han hadde brukt heroinbruker innledningsvis enn heroinmisbruker. Det hadde i så fall oppfylt alle kriterier for den sosialpolitiske ordbruken som signaliserer at "all bruk er misbruk". Det er selvsagt ikke nødvendig å sympatisere med en sporadisk bruker av heroin. Det motsatte er ofte nok følgende, at en heller irettesetter brukeren for hans valg, som er det samme som å spille russisk rulett med ens egen liv og helse med tanke på avhengighetsfaren som vi vet i dag ikke er så propaganda, som ved første inntrykk kan virke som det er.

Klart det er en overdrivelse at en blir hekta ved førstegangs bruk, men i lengden er det påfallende mange som merker abstinensreaksjoner, og hvis de da fortsetter, er faren stor for misbruk. Misbruk er ensbetydende med narkomani i denne sammenhengen. Derfor var det helt korrekt av trådstarter å bruke ordet misbruker, for å definitivt skille mellom bruker og misbruker i denne betydningen. Jeg synes ihvertfall ikke synd på en sporadisk bruker av heroin.

Når det kommer til sympatibrillene, er det ingen automatikk i at det skjer med begrepet narkomani. Tvert imot viser historien til at det er stigmatiserende, eller at det fantes lite eller ingenting til overs for narkomane. Men en større kraftanstrengelse fra veldedige hold og interesseorganisasjoner har nådd frem med sine opplysningskampanjer, som får den sosialpolitiske holdningen til å mørne litt og forstå at dette kan hende hvem som helst. Det er ikke påskrevet noens pass å bli født narkoman, det er tilfeldighetene som råder. Det kunne like godt vært deg eller dine barn eller nærmeste relasjoner, som den stakkaren som står på hjørnet og bommer penger for nye skudd.

Denne vissheten og empatien er det som rører ved folks sympati overfor narkomane, ikke nødvendigvis hvordan han eller hun lever, men vissheten om at dette kunne hendt deg eller ville hende noen som står en nær. Folk som mangler disse sympatibrillene er ofte de som utstøter relasjonene sine om det begredelige skulle skje - at en som står en nær faller for misbruket. Blir narkoman med andre ord - ikke en sporadisk bruker. Dermed er de ikke bare usympatiske, men de har også mistet all lojalitet overfor den narkomane relasjonen, som i tur og orden ikke er det spor bedre enn den lojaliteten en narkoman på sine verste dager misbruker overfor de som viser sympati, som regel er en i ens egen relasjon - type venn eller familie.

Det er et tveegget skarpt sverd som det er lett å skjære seg på, og bare tilfeldigheter avgjør om du kutter deg opp eller ikke. Hvis du kutter deg er det lettere å legge fra seg sympatibrillene enn hvis du ikke har kuttet deg, og med nære relasjoner skal det i gjennomsnitt ganske dype kutt til før sympatibrillene legges bort for godt. Hvor dype kutt som trengs, er derimot avhengig av personene dette rammer og hvor nært de står hverandre. Det er derimot ingen tommelfingerregel, da det viser seg at en venn kan være mer sympatisk enn familiemedlemmene, som igjen kan støte ut den narkomane. Men i gjennomsnitt er familien mer symptatisk overfor den narkomane, enn venner, som er mer sympatisk overfor den narkomane enn bekjente, som kan være mer sympatisk overfor den narkomane enn fremmede, som er mer sympatisk overfor narkomane i snitt enn politi og rettsvesen. Unntak forekommer alltid og er regelen!

Det er med andre ord fortsatt stigmatiserende holdning overfor narkomane, kanskje i mer skjulte former enn tidligere, men det finnes i dag langt mer utbredt forståelse og visshet rundt de narkomane og omstendighetene som gjorde han eller henne narkoman, og dermed ingen automatikk at sympatibrillene er på uten grunn. Grunnen til at folk oftere nå enn før har sympatibrillene på, er fordi det nærmest finnes minst en bekjent eller kjenning, i alle klasser av samfunnet, som er blitt offer for misbruket og derfor blitt indirekte grunn for at det er enklere å vise fremmede misbrukere sympati, når livet deres synliggjør et rent helvete. En forbinder disse med den ene eller flere av kjenningene, det være seg i familien eller blant venner en kjenner, som også har falt for misbrukets hender. Sporadiske brukere av et eller annet rusmiddel har ofte evnen til å vise sympati med narkomane fordi vissheten om at det kunne vært en selv er der, selvom tanken ikke streifet i øyeblikket.

Disse vet bedre enn noen andre at det kun er tilfeldigheter som avgjør hvem som blir hva...