View Single Post
Sitat av Viper33 Vis innlegg
Mange gode poeng og faglig material må jeg si! Men jeg ville nødig kalt dette for "fasting" i den forstand at man unngår å spise mat. Jeg ville heller kalt dette for en reguleringsplan for inntak av mat og når man spiser. Hopkins Medicine påpeker jo selv i foreslått artikkel at 24 timer eller lengre uten mat er mer destruktivt en gunstig å gjennomføre.

"Longer periods without food, such as 24, 36, 48 and 72-hour fasting periods, are not necessarily better for you and may be dangerous. Going too long without eating might actually encourage your body to start storing more fat in response to starvation."

En annen ting er formålet med å faste. Er formålet kun basert på vektnedgang? Har dette spisemønsteret en positiv effekt over en lengre periode? Videre, hva er formålet med en fasteperiode om man likevel går tilbake til gamle spisevaner etter endt faste?

WebMD sier spesifikt at


kilde: https://www.webmd.com/diet/fasting

En annen ting er at kroppen er fullstendig avhengig av vitaminer, mineraler og andre næringsstoffer. Faster man for lenge, er det direkte helseskadelig.
Hopkins Medicine påpeker jo selv direkte at personer under 18år, diabetikere o.l., gravide og psykisk syke burde holde seg unna denne type spisevaner. Det handler om å danne en sunn og fornuftig spiseplan. Ikke hva man IKKE spiser og hvor lenge man ikke spiser.

Mye av dette bekrefter jo en del av hva du påpeker, noe som jeg ikke nødvendigvis er uenig i. Jeg er mer skeptisk til måten det blir formidlet og fremstilt. Ernæring er ikke noe man tukler med. Og fasting er ikke bare noe man kaster seg over.
Vis hele sitatet...
Om du velger å ikke kalle intermitterende fasting får være opp til deg. Fasting kan enten være at man ikke spiser over en viss periode, eller at man unngår å spise etter at maten er fordøyet.

Intermitterende fasting forskes mye på, og helsegevinsten av det er vi ikke helt sikre på. Det flotte med intermitterende fasting er derimot at det er en form for diett/livsstil som er lett å følge for mange. Det gjør at man plutselig blir mer fokusert på kostholdet sitt, som utvilsomt har en effekt utenom selve effekten av fastingen, om du forstår hva jeg mener. Altså, man får et rettet fokus mot kosthold og diett som har en positiv innvirkning på vekt og egen helse.

Ernæringsmessig ser jeg ingen problemer med intermitterende fasting. Såfremt man spiser ålreit og sunn mat på dagen har det ingen innvirkning på vitamin-og mineralnivået ditt i kroppen. Kroppen er en fantastisk maskin som fint klarer å hente inn det meste av essensiell næring fra det meste, og det er ingen næringsstoffer man absolutt trenger hver dag, med mindre man har en kronisk sykdom som f.eks diabetes. Intermitterende fasting er derfor ikke for alle som du sier. Er man gravid, og har man diabetes bør dette i bestefall gjøres i samråd med lege.

Selv syns jeg intermitterende fasting er kjempespennende! Jeg har selv gjort det i over tre år nå, med noen avbrekk over jul osv. Dietten gjør at jeg er mer fokusert på hva jeg spiser, jeg fokuserer bedre på morgenen og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg faktisk prøver å være sunn! I undervisningen før jeg fastet opplevde jeg at jeg var uopplagt og noen ganger var øynene veldig tunge. Jeg mistenker at det var en parasympatetisk dip jeg traff, og det er nå ikke lenger et problem for meg. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å si at dette er på grunn av fastingen, men det kan jo spille en rolle.

Jeg vil gjerne dele en spennende historie om intermitterende fasting. Sist sommer hadde jeg en pasient som kom inn på årlig kontroll. Sjekk av blodsukker, vekt, lipidstatus osv. Han var en stor mann, høy vekt og høyde, og var ifølge BMI-skalaen lett overvektig. Hyggelig fyr, og "den klassiske" pasienten som er klar over at noe bør gjøres, men ikke helt har fått seg til å gjøre noe med det. Jeg fikk svar på blodprøvene, og de viste en høy langtidsblodsukker (hans var på 54, og det skal helst ligge under 48, altså han hadde pr definisjon diabetes). Dette er ikke skyhøyt, og det er derfor god indikasjon på å behandle dette ikke-medikamentelt. Han hadde dessuten høyt blodtrykk på 170/90, men dette skal man ta med en klype salt da noen har høyere verdier når de måles hos lege. Vi snakket om mulighetene for å få tallet under 48, og vi bestemte oss for at han skulle prøve intermitterende fasting. Vi lagde en plan til han og han skulle prøve å følge den så godt han kunne. Jeg satte han opp på en kontrolltime tre mnd etter, da det tar tid for langtidsblodsukkeret hans å gå ned siden de røde blodcellene har en levetid på ca 120 dager. Da han kom til kontrolltimen kom han bokstavelig talt plystrende inn på kontoret. Han fortalte at han ikke lenger sover middag, han hadde rast ned 7 kilo og han følte seg topp. Han var kjempespent på de nye målingene. Blodtrykket hans ble målt til 140/80, og hans langtidsblodsukker ble målt til 49, altså en markant bedring! Han var fullstendig frelst av det hele, og aktet å fortsette med dette så lenge det lot seg gjøre. Nylig pensjonert og klar for å leve et sunt pensjonistliv. Jeg vet dessverre ikke hvordan det går med han i dag, da han har flyttet...
Dette er jo en anektdotisk tilnærming og man kan egentlig ikke dra noen konklusjoner av dette, men det er en spennende observasjon jeg gjorde. Jeg har også flere historier da det ikke fungerte som håpet.

Dietter er individuelt og man må finne ut hva som er riktig for en selv. Jeg liker intermitterende fasting fordi det er en relativt liten endring som er lett å gjennomføre som potensielt kan gi resultater. Spennende er det i alle fall!