Skrev et dikt i dag, er ikke noe jeg gjør til vanlig, men følte at det var rett å gjøre det nå. Er tanker og ting jeg har sittet inne med i mange år, og er ikke noe jeg vil vise til folk som kjenner meg. Føler likevel på en trang til å dele det med noen. Derfor velger jeg å legge det ut her. Har en fealing på at det er her det er minst sjanse for å bli sett ned på og dømt.


En 2 år gammel jente,
så uskyldig og søt
Danser på gulvet med krøllete hår
Ikke en bekymring, bare smil
Demonene kommer,
de opp til henne når
Ingen her i denne verden,
trygt alene går

En 2 år gammel jente
Bak lukkede gardiner og låste dører
Blir hun behandlet som en kvinne
Av den mannen som hun trygghet i skulle finne

Gang på gang, hun hylte og skrek
"vær nå snill mot pappa, det er bare en lek"

En 4 år gammel jente
Danser på gulvet med krøllete hår
Hadde lært å smile, lært å le.
Hadde lært at det var det verden måtte se.

En 4 år gammel jente
Fikk møte sin stefar for førte gang
Tenkte faen, enda en mann

Han var annerledes, men ikke grei
Han snakket tregt og luktet stramt,
Men den lille jenten var blitt vant til så mangt

En 10 år gammel jente
Passet på sine brødre små
Lukket dører så de ikke skulle høre
Far slå mor, uten foretrekke en mine, uten å nøle

På dagtid hun sang, danset og lo
For ingen i verden måtte tro
At noe var galt, at noe ikke stemte
Selv om det å bli sett
Egentlig var alt hun trengte

En 15 år ganmel jente
Hadde lært at man må være tøff i denne verden
Jobbe, stebe, gå etter det man ville.
Ikke minst måtte man alltid være den snille
6 ere på skolen, i nesten alle fag
Men om natten ble hun jaget, av det verste slag

Flyttet vekk, måtte klare seg alene.
Uten penger, hun mat på butikken måtte stjele.
Ja i verdens rikeste land, tenk at det går ann.
Ingen visste, ingen så. For hun var jo så flink til å stå på!
Fortsatt perfekte karakterer, selvstendig og god.
Hun fortsatte å danse, på gulvet mens hun lo.

En 17 år gammel jente
Smiler og ler
Men bak smilene er det ingen ser
Demonene som har festet seg, hjertet som har blitt kaldt. Jeg er ikke verdt noe, var det hun var blitt fortalt.

Hun finner seg en kjærste. En eldre gutt.
"klart jeg bryr meg om deg, du er det vitkgiste som finnes"
Hun trengte så sårt, å føle at noen bryr seg
Ja, hun trengte virkelig å høre disse ord,
Selv om denne noen, satt sprøyter i armen,
Han sa, dette takler vi sammen
Men smertene gror,
For kjærligheten døyvet ikke demonene,
som inni henne bor

Hun ser overdoser, og stoff
Men selv rører hun ingenting,
Hun har nok demoner, slipper ikke rusen inn
Får politi på døren, ser gønnere og narkohus
"vær så snill, stopp. Gi nå faen i rus"
"ja klar det sa han" og forsvant inn i en ny sus.

Hun får nye venner, nye bekjente.
Hun lever i to verdner
Den overfladiske, og den lite kjente
Hun ser demoner i andre
Hun ser mennesker dø
Hun ser rusen og dens helvete
Hun prøver å ikke bli sprø

Hun løy til alle, har hun alltid gjort
For henne er det normalt.
virkeligheten må bli gjemt bort
Ingen kan vite,
at hun er svak, at hun nå er på flukt
At hun alltid har tapt, i kampen om å ikke bli brukt

Hun klarte ikke mere, måtte komme seg vekk
Hjertet er kaldt, sjelen er svart.
Hun går nå på universitetet, og smiler og ler
Men demonene inne henne,
Venter fortsatt på mer

En 24 år gammel kvinne
Fyller år i dag.
Demonene er der, de visker til henne
Du slipper ikke unna oss, vi vil alltid deg finne.
Hun tenner et lys, alene i mørket
Og sier høyt:
"Aldri igjen, denne kampen skal jeg faen meg vinne."