Takk igjen til alle som har svart.

Jeg tror kanskje jeg har glemt å nevne at jeg har holdt på med dette her i snart 3 år. Lett etter smertelindring altså. Det siste året har jeg vært hos ett av landets skarpeste team, som igjen har samarbeidet med en (eller flere) skarpinger i en annen del av landet.
Disse folka er først spesialisert i anestesi, siden spisset kunnskapen ytterligere til smertelindring/palliativ behandling. Hovedgruppen av pasienter er terminale (kreft-) pasienter, diabetikere (nevropatiske smerter) og noen få andre raringer, sånn som meg. Jeg har full tro på at hvis det er NOEN som kan hjelpe meg, så er det dette teamet.

Jeg har vært gjennom det meste av smertestillende, det er derfor dette er vanskelig. Hadde det vært så enkelt som å skru opp dosen morfin eller spise Lyrica hadde jeg hatt det mye bedre idag.

Problemet mitt er at det er ikke flere (gode) løsninger i sikte.
Lyrica, Gabapentin, alle typer medisiner hvor man kan få smertelindrende bivirkninger, morfin, cymbalta, venlafaksin, ketamin, cbd, tramadol, paracet, Vimovo, buprenorfin, fentanyl, oksykodon, Targiniq, Temgesic, Dynastat, alene, hver for seg, sammen, ta bort en –legg til en annen.... you name it. De har også prøvd lokalbedøvende plaster over det verste området, TENS, samt at de har "brent av" nervetrådene i håp om at smertene skal gi seg.
Jeg reagerer voldsomt på mange av disse medisinene, noe som gjør at jeg ikke kan bruke dem. Dessverre. Lyrica/Gabapentin utgår med høye kneløft, og hver gang jeg bytter til noe annet som ser ut til å funke, kommer bivirkningene og ødelegger alt etterhvert. Hver gang. Noen ganger etter noen dager, noen ganger måneder, men det blir alltid verre med medisinene enn uten.

Det er alt dette tilsammen som gjorde at jeg valgte å seponere (nesten) alle medisinene, rett og slett for å se hvordan det var uten. Jeg har spist så mye piller de siste årene at jeg rett og slett har glemt hvordan det er å være uten. Jeg har gjort det "riktig", dvs trappet ned over tid og slikt, så selve seponeringen har gått veldig bra. Dog føler jeg meg fortsatt dritt, og ser ingen gode veier ut av dette.
Jeg er vanligvis ikke typen som gir seg, men denne gangen har jeg fått nok. Eller det er vel kroppen som har fått nok. Kroppen reagerer nå på traumer og alt den har vært gjennom og jeg får voldsomme panikkanfall i forbindelse med legebesøk/sykehusbesøk osv. Når dette skjer har jeg ingen "vonde tanker" eller noe, det er kun fysiske reaksjoner.
Det er i hovedsak derfor fastlegen ringer, hun prøver å hjelpe/være hyggelig/holde oversikten til jeg kan få hjelp, samt at hun da kan hjelpe meg med resepter eller whatnot uten at jeg trenger å dra dit.
Det er helt tydelig at jeg trenger hjelp til å håndtere dette, men som mange har erfart er ikke Norge på toppen av lista når det kommer til psykisk helse.
Jeg har aldri hatt angst, depresjon eller panikkanfall før, så jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg må lære det.
Jeg fikk noen timer hos DPS, men tiden der er visst oppbrukt (er det virkelig sant at man bare får et visst antall timer??), og jeg må finne en behandler jeg kan gå til over lengre tid. Jeg har prøvd siden før sommeren, men har fortsatt ikke greid å få tak i en som kan hjelpe meg. I mellomtiden blir jo alt verre.
Jeg gjør mitt beste for å kontrollere pusten, og slike ting som det, og noen ganger hjelper det, andre ganger ikke. Jeg har fått en "oppskrift" fra en som kan slikt på hvordan jeg kan prøve å hjelpe meg selv med å kontrollere dette, men det ødelegger opplegget litt at jeg må på sykehuset omtrent 2 dager i uken.

@vennlig:
Jeg har det også bedre når jeg kan passe litt på meg selv med tanke på mat og aktivitet og slikt. Dessverre er jeg ikke helt der at det er dette jeg trenger akkurat nå. Jeg lever på næringsdrikke, og klarer stort sett ikke gjøre noenting selv. Jeg må ha hjelp til å dusje, kle på meg, ja, det meste. Noen dager spiller jeg litt tv-spill i stua, andre dager klarer jeg ikke gå til badet rett over gangen fra soverommet.

Fordelen med å være så dårlig som jeg er nå er jo såklart at det skal lite til før det blir bedre!

Å få respons fra dere, tips og råd, å høre fra dere som deler erfaringer fra deres egne liv er så godt akkurat nå. Det varmer og gleder at dere vil dele av dere selv, og ikke minst at dere leser det jeg skriver og engasjerer dere i meg og mitt. Kanskje det er akkurat dette jeg trenger for å bli bedre??
Tusen takk, hatten av til dere alle