Sitat av
Moraan
For to år siden gikk jeg gjennom en ganske barsk runde med kreftbehandling. Det gikk greit.
Jeg har slitt med en del senskader etter behandlingen, og systemet har kastet meg inn i en en evigvarende karusell med piller som skal fikse bivirkninger av piller osv osv.
Jeg har som regel sterke negative reaksjoner på medisiner. Jeg får de rareste bivirkningene og kan til tider reagere så sterkt at jeg blir redd. Tåler feks ikke morfinpreparater eller Valium. Det er jo greit når noen av de mest lammende problemene er smerter og panikkanfall.
De siste 7-8 månedene har det gått nedover og nedover, og jeg befinner meg nå i et stappmørkt hull og ser ingen vei ut. Jeg er sykere enn jeg noen gang har vært, partneren min er blitt min hjemmepleier. Jeg trenger hjelp til alt.
Jeg har mest på eget initiativ seponert alle piller, siden tanken er at hvis pillene gjør meg syk, vil det være verdt å prøve en periode uten. Det eneste jeg ikke er helt kvitt ennå er Norspan plaster.
Jeg har ringt det jeg har klart å finne av hjelpetelefoner uten hell, det samme med chattetjenester.
Til slutt tok jeg kontakt med en psykolog som tilbyr videosamtaler (med super spesialisering for min situasjon), men det måtte jeg ikke finne på i følge teamet på sykehuset eller fastlegen, da denne mannens eneste incentiv er å stjele pengene mine og å lure meg. Da jeg spurte hvordan de visste dette, var det fordi de ikke kjente han, og at alt som er online er tull.
Vel, jeg har prøvd alt offline jeg kan komme på som er relevant, og føler at jeg står helt fast.
Selvmord virker som en fornuftig løsning selv om det ikke er helt 'meg'.
Men så er det ikke spor igjen av meg lenger egentlig.
Så hva skal jeg gjøre? Noen som har noen råd som ikke innebærer å klappe meg på hodet og si at det går over?
Sykehus er per nå ikke et alternativ.
Takk for at du tok deg tid til å lese.
Først.
Respekt til deg som tar iniativ og deler dette med mål om å få tilbakemeldinger og forbedre livssituasjonen din.
Gå lenger ned i innlegget om du bare vil lese hva jeg mener om deg. Men jeg skriver først hvorfor jeg mener jeg er kvalifisert til å gi råd til en som er langt nede.
---
Du skulle bare visst hvor hardføre vi mennesker kan være. Det er noe annet enn din problemstilling, men jeg har vitnet kompiser så langt nede at de egentlig burde vært døde i dag.
En av mine nærmeste kompiser var avhengig av Heroin og Amfetamin intravenøst i tillegg til å bruke Benzodiazepiner.
I løpet av årene det gikk nedover med ham overdoset han tosifret antall ganger, og flere ganger stanset hjertet hans.
Et par av gangene var det fullstendig, totalt tilfeldig at han ble funnet med nåla i armen, av f.eks en forbipasserende vekter. Oslo sentrum, men på nattestid.
Nå, et par år senere? Medisinert (ganske tungt), i 100% arbeid, mye samtaler/terapi og såkalt rusbehandling. Traumebehandling også.
Fy faen for et helvete han har vært gjennom, og det svingte så utrolig mye gjennom den årelange døgnbehandlingen hans. Stakk av for å sprekke. Tilbake. Osv.
---
Jeg var også innom avrusning. Hovedsaklig Benzoavhengighet, men jeg var fulltids kriminell og brukte alt mulig for å "fungere". Amfetaminer, piller, Opiater, Lyrica, GHB og det som skulle til at jeg greide å pushe varer på gata OG sove om natta.
Levebrød og hvile er i grunnen alt en trenger for å overleve.
Har flere dommer enn du kan telle på hendene dine, for alt fra smått til ganske bad.
Jeg var så alt for dypt nede i kriminalitet og rus.
Foreldrene mine var sikre på at jeg var fortapt til å leve resten av livet som kriminell, gatelyktene som det eneste lyset i mitt liv.
Jeg har også vært på avrusning.
Jeg har vært mange år i behandling.
Jeg jobber nå 100% ++ i en ganske bra stilling.
Jeg har et sted å bo, og jeg holder det fint. Jeg har respekt for meg selv.
Jeg trener. Jeg er faktisk i mitt livs form. Jeg spiser sunt og beveger meg masse.
---
Du har så mye mer å gi, men du vet det bare ikke enda.
Du nevner selvmord, men jeg tror ikke du er litt overbevist om at det er riktig løsning en gang.
Du trenger bare riktig støtteapparat, finne ut hva som kreves av medisinering og behandling. Hva med samtaler, utredning for traumer, depresjon og hele pakka? DPS hjelper deg.
Finn en person du har en viss kjemi med og snakk. Sett ord på følelsene du har inni deg sammen med denne behandleren din.
Når det gjelder medisinering har jeg et forslag. Basert på egne erfaringer.
Buprenorfin.
Det er et Opiatpreparat. Mye "svakere" enn Morfin o.l på mange måter.
Det er en halv-agonist, og man slipper veldig mye av det som er negativt med tyngre smertestillende Opiater. Allikevel er det veldig potent akkurat når det gjelder smertelindring.
Det har en BETYDELIG effekt på psyken, humøret og eventuelle depresjonssymptomer.
Dosering kan være alt fra 0,5-2+mg.
Hold deg under 6ish.
For en uten toleranse vil 1,5-2mg ofte være nok til å bli tungt påvirket, kvalm og bedøvet.
0,5 derimot kan gi energi og lykkefølelse som ingen andre Opiater kan sammenlignes med.
Hvis det fungerer som det skal.
Hvis ikke fortsetter du å lete! Hold hodet ditt over vann og krig for svarte faen. Du har mennesker rundt deg som trenger deg.
Veien tilbake er lang og man blir aldri helt ferdig med noe så vondt. Men du klarer det.
PM hvis du lurer på noe.
Sist endret av krystallkongen; 5. november 2022 kl. 21:24.