Kjære dere alle: jeg er 56 år gammel, og har kjent veldig mange mennesker. Noen av disse har gått føyka på stoff; vesentlig heroin. Det har ikke vært av eget valg. Det har vært fordi stoffet i seg selv skaper en avhengighet man skal være *meget* sterk for å komme ut av.

Jeg kan gi en rekke eksempler. Ei flott jente jeg pleide å kjenne, fikk personlige problemer, råket opp i blant velmenende venner og ble offer for overdose i 1993.

En kamerat jeg aldri hadde trodd var dum nok til det, ramlet bort i miljøet, syntes det var fett nok, og døde av overdose i 1997.

En virkelig god kompis, som jeg hadde *veldig* mye felles med, trakk seg tilbake allerede i '78 eller '79.

2 gamle venninner fra 80-90årene havnet på Plata. Jeg vet ikke om de lever i dag.

Les http://erikjacobsen.no/peratle.htm

... og tenk dere godt om før dere forherliger *noe* stoff. Det finnes intet stoff som kan hjelpe mot virkeligheten: det kan bare døyve smerten. Smerten er noe som kan overvinnes; på annen måte enn ved bruk av kjemikalier. En god måte, tror jeg er å gå i seg selv for å finne ut hva som egentlig er så jævla vondt at man trenger å flykte.