Dette her virker jo helt søkt. Hva med den psykotiske som opplever at vannkranen snakker til ham når den skrus på? Er i realiteten denne vannkranen en slags entitet som kan snakke, fordi x-antall individer opplever den som sådan, eller vedkjenner du at det har skjedd en feil i hjernens representasjon av virkeligheten, og at dette ikke trenger å være tilfellet? Hvis sistnevnte, så vedkjenner du at det finnes tilfeller hvor opplevelser av noe ikke er ekvivavelent med at det som oppleves er en realitet, og da lurer jeg på hvorfor mer kulturelt utbredte fenomen, som godt kan omhandle noe like absurd som en snakkende vannkran, faktisk blir til virkelighet i kraft av at et visst antall mennesker opplever det samme.

Uansett så blir det jo slik, under ditt syn, at tidligere kulturelt utbredte opplevelser av eksempelvis fjøsnisser o.l har dettet ut av virkeligheten fordi konsensus ikke produserer dem lenger; altså at disse entitetene ikke er virkelige i dag. Hvor går forresten grensen før noe blir virkelig? Hvor mange personer trengs det for å kollektivt frembringe, si huldra eller monsteret på dovrefjell, eller tekannen som går i bane rundt jorda? Og hva med andre kulturer som ikke opplever dette - lever de i et parallelt, kulturelt bestemt univers hvor disse tingene ikke finnes? Vi finner tross alt ikke reinkarnasjonen av Elvis Presley selv om en liten kulturgruppe av spik spenna gærne folk i USA bestemt mener, og kollektivt opplever, at han finnes. Kanskje det ikke er nok av dem?

Eller hva med en kultur som tror de kan fly dersom de hopper fra store høyder? For en annen kultur som står på bakken og ser på vil disse menneskene, uansett hvor mange de er, selvsagt dundre ned i bakken og dø, men du mener altså at for individene i fly-kulturen så kan de faktisk fly, fordi de alle opplever at de kan det når de faller nedover?

Nei, jeg tror nok egentlig ikke du i ditt rette sinn kan mene noe sånt, så her ligger det noe mer du gjerne må utdype.