Det føles helt jævlig, I know. Men la meg ta deg litt frem i tid ved å dele en egen erfaring.

Jeg har slitt en god del psykisk opp igjennom årene, hatt det veldig tøft. Samtidig var jeg hobbypsykologen til vennene mine, den alle kom til for å få støtte, råd og svar. Jeg hjalp de som sleit og stilte opp på alle måter, innvolverte meg ufattelig i alle andres liv. Det gjorde at jeg glemte meg selv fullstendig og undertrykte mine egne problemer.

Det endte med at jeg plutselig en dag mistet all følelse og empati for andre mennesker, jeg tror rett og slett det ble for mye for meg. Når noen åpnet seg for meg hadde jeg null interesse og brydde meg ikke om hvor tøft de hadde det i det hele tatt, jeg hadde mistet all lyst til å hjelpe andre så de skulle få det bedre. Jeg hatet at dette skjedde, men uansett hvor hardt jeg prøvde, greide jeg ikke å bry meg.

Det var en uheldig reaksjon, men til syvende og sist kom det noe godt ut av det. Jeg fikk uendelig med tid til å jobbe med meg selv, og nå, to-tre år etter er jeg et mye sunnere, friskere og bedre menneske. Evnen som hobbypsykolog kom tilbake og de nye erfaringene mine gav meg et mye bedre grunnlag til å hjelpe andre. Den dag i dag er jeg den venner kommer til for svar når de står fast og sliter, og det er en utrolig deilig følelse. Jeg har f.eks. hjulpet venner som slet med rus nå i ettertid. Men det måtte til at jeg fokuserte 100% på meg selv for å komme hit jeg er i dag.

Jeg ser at historiene våre ikke er helt like, men moralen er den samme. Tving deg selv til å fokusere bare på nettopp deg selv for en periode og kom deg på beina igjen. Når du har landet greiene i ditt eget liv vil du være mye bedre rustet til å hjelpe kompisen din, nå er du ikke skikket til det i det hele tatt. Å være der for han nå er uheldig for dere begge da du selv sliter, og har ikke mulighet til å stille opp fullt ut uansett. Etter en periode med self-care kan det hende du har bygget mye nye erfaringer og kunnskap som gjør at du kan gi kompisen din nettopp det han trenger for å komme seg ut av det. Ikke minst vil du få et mye større overskudd til nettopp dette når du er på en bedre plass i livet. Det viktigste er uansett at du selv skal ha det bra med deg selv og bearbeide det du sliter med.

Jeg skjønner at det er vanskelig å slå av bryteren empati og medmenneskelighet, og at det føles egoistisk å etterlate noen i nød. Derfor er jeg ufattelig glad den dag i dag for at dette skjedde av seg selv med meg, selv om det føltes jævlig der og da. Du burde være din egen favoritt. Du vet at det du sliter med må jobbes med og bearbeides, og da må du fokusere bare på deg selv. I den tilstanden du er i nå virker det for meg nyttesløst at du skal hjelpe noen andre, når du ikke er frisk og sunn selv.

Ble litt rotete dette, men håper det gav mening. Går du i behandling?

Ikke se på det som at du forlater han - tenk heller at du må ta en «time-out» for å bli en bedre versjon av deg selv slik at du en dag får muligheten til å komme tilbake og hjelpe han.

Det viktigste for deg i denne prosessen skal ikke være han. Målet skal jo være at du skal få det bra. Men jeg vet at det er dritvondt å etterlate noen som du vet sliter, så å si dette til deg selv kan gjøre det lettere. Ha som et mål at du skal stille opp for han når du selv er på beina. Er du en som bryr deg veldig om vennene dine, kan dette være en god motivasjon i prosessen.