Slutten av tenårene kan være kjip. Selv er jeg veldig snart 41, men jeg innbiller meg at jeg husker mer av ungdomstiden (og dens 'ups and downs') enn mange av mine jevnaldrende. Dette bla fordi jeg aldri 'ble voksen' - dvs giftet meg, fikk barn og kontorjobb osv. Min overgang til voksenlivet ble derfor veldig myk, og kanskje aldri helt gjennomført... Men noen ting har jeg lært meg opp gjennom årene...

Jeg skal prøve å gjøre det forståelig, selv om det ikke er så enkelt å få til skriftlig (i tillegg til at jeg skriver SAKTE på tastatur):

Først av alt: TING BLIR BEDRE, så lenge du klarer å unngå de helt store brølerne (dvs alvorlige problemer med enten politiet eller vanedannende rusmidler). Jeg vet at det akkurat nå høres irrelevant ut, men du bør absolutt ha det i bakhodet.

Det er lov å være i villrede og å føle seg usikker. Det er/gjør sannsynligvis alle kompisene dine også, selv om de ikke innrømmer det (kanskje ikke overfor seg selv en gang). I din alder er venner ekstremt viktig og man er (som du er inne på) opptatt av å være 'en av gutta'. Man skal være med på alt som er gøy eller tøft, selv om man innimellom bare har lyst til å slappe av med familie eller kun sitt eget selskap.

(Faen, jeg innser at dette ble vanskelig å oppsummere)

For å prøve meg på hovedspørsmålet ditt (min teori basert på egen erfaring):

Hvem jeg er tror jeg kan oppsummeres ved å se på de tre nærmeste vennene jeg har og har hatt (mistet en av dem for en ukes tid siden(kreft)), og deres mest fremtredende egenskaper som mennesker - på godt og vondt. Jeg føler i hvert fall selv at jeg utgjør et slags gjennomsnitt av disse menneskene (og deres egenskaper), og ettersom dette er folk jeg selv har valgt å ha nære forhold til, tillater jeg meg å være fornøyd med resultatet...

Sorry, det ble mye vanskeligere å få skrevet ned enn jeg trodde, men jeg har virkelig prøvd...