Jo, de kan faktisk overprøve legen din sin vurdering. Derfor er det viktig at du er like åpen med dem om hva som er utfordringene dine.

Hvis du er redd for at det blir vanskelig så kanskje du kan ha legen din med på møtet, hvis ikke det er planen allerede? Det er vanlig at legen er med på oppfølgingsmøte for sykmeldte hos nav i alle fall, så det går sikkert fint å ha henne med her også. Så har du noen som kan snakke litt for deg hvis du ikke greier.

Jeg var i samme møte for noen år siden, hadde en lang periode med smerter. Var i møte med en veldig hyggelig dame De er ikke ute etter å grille deg, de er der for å hjelpe deg.

Jeg fikk mye gode tips for å komme meg tilbake i arbeidslivet. De kan ikke motsi legen din, de forstår tilstanden din. Alt de ønsker er å vite hva du gjør for å bli bedre, hva de kan hjelpe deg med og de setter opp en plan med estimert tid til å få deg tilbake i jobb.

Altså ingen ting å være redd for!

Vi lever i et samfunn styrt i mer og mer fritt marked-kapitalistisk retning. Det blir mer og mer press, mindre plass til solidariske jobber. Før i tiden kunne man bruke lenger tid på jobben som måtte gjøres, og flere kunne stå i jobb. I dag må alt skje innen en tid, fordi investorene skal ha igjen penga sine med renter. Dette er blå tankegang.

Derfor er det viktig å stemme rødt, sånn at det blir mer og mer planøkonomi og solidaritet, sånn at flere kan orke å stå i jobb, og at jobblivet blir mer forutsigbart. Blå verdier har sin plass, konkurranse og fritt marked kan være en forløsende og inspirerende kraft, men jeg mener det ikke kan være den styrende kraften, for det skaper så mange ofre, som havner i din situasjon. Men det har vel litt med maktbalanse og verdenssituasjon å gjøre også, men det blir litt for mye å diskutere nå. Uansett er det best som et samfunns leder å gjøre det som er etisk riktig, selv om mye av verden er korrupt.

Noe som politikere og veldig mange mennesker undervurderer når de tenker på jobb, er den psykologiske faktoren. Det er bedre å vite at man kan ha en jobb hele livet, som man vet man kan mestre, enn å hele tiden være usikker på om man kan takle neste dag. Da blir man utbrent til slutt.

Så, siden det er så usikkert i dag, og siden det er politikerne som har bestemt at det skal være sånn, så skal du ikke ha dårlig samvittighet for å kreve din trygderett. Hvis noen skal få alt gratis, så må du også få noe gratis. De som dømmer, som jeg skrev, mener det godt, men de er offer for egen fortreffelighet, og de er også offer (som vi alle er) av manglende lærdom om psykologi, empati, etikk og respekt, som vi burde lært om helt fra barneskolen av.

Og en minimumsinntekt er jo ikke akkurat noe luksusliv. Men det spørs igjen på livsperspektivet. En minimumsinntekt i Norge er jo luksus i forhold til å leve i slummen i mange andre steder i verden. Det gjelder også i Norge da. Å ha penger til leilighet, mat, strøm og noen utflukter av og til gir psykologisk trygghet, og gjør at man får lyst til å gidde å prøve ting i livet. Så at du slåss for deg selv, er et sunt psykologisk signal. Det må du aldri slutte med, og å være interessert og utforskende i egen trygdesituasjon, så du også kan lære andre om det, er den beste måten å gjøre det på.

Det er bare mennesker som sitter på kontorene og drøfter regler og ressursforvaltning. Det er bare jobb å nå inn til dem, ikke magi. Men å forstå denne livsfilosofien, er på en måte magi. Da blir reisen lettere psykologisk, mindre fryktfull.

Og du som har jobb som i hvert fall et del-endemål, er ekstra heldig. Men hvis du ikke føler du vil klare å stå i 100% jobb i livet ditt igjen, så bør du ikke nevne det, for da tror de du vil klare å stå i 100% jobb, selv om du kanskje ikke kan det.

Nå er jo jobblivet også nyansert. Du kan være heldig og finne en arbeidsplass der du virkelig trives, både med tanke på ferdigheter, og psykologisk sosialt. Men dette føler jeg blir mer og mer uvanlig. Det er mer og mer vanlig å møte beinharde krav og usmakelige mennesker, og særlig slike ledere. Har vært i over et dusin arbeidsplasser, noen i flere år, og dette er dessverre min erfaring. Trynefaktor spiller en rolle, mobbing og baksnakking lever i beste velgående, og selv om man yter bedre enn mange, kan et pent fjes vinne en sjefs tillit bedre enn noen som yter og er mer servicevennlig. Dessverre.

Poenget mitt er at så lenge du har prøvd godt i livet, prøvd en del forskjellig, og finner at reservetanken begynner å gå tom, at du ikke finner din plass på hylla, så skal du -ikke- ha dårlig samvittighet for å søke trygdeytelser. Sånn er livet. Samfunnet har mer verdinytte av deg som et fungerende medlem på -det- nivået, og at du kanskje jobber litt når du føler du har overskudd, enn at du skal bli en last, kriminell, rane og stjele, enda opp rusa og ødelagt og dø uten ære.

Leste i en artikkel en gang, en professor som skrev, at et samfunns sanne verdi måles ikke i brutto nasjonalprodukt, men i hvordan de svakeste ivaretas. Dette er noe jeg tok med meg som grunnfilosofi da jeg leste det.