Hadde jeg levd for 50+ år siden, så hadde jeg nok ikke nølt med å få barn. "Alle" fikk barn før, og "alle" ville ha barn. Ser det hos den eldre garde at de aller fleste har barn, og de få som ikke har barn, skulle så inderlig ønske at de hadde det - men av ulike grunner forble de barnløse. Jeg lurer litt på om det å ikke ønske barn, er et moderne fenomen, eller om det var slik for mange år siden også? Når jeg tenker meg om hadde vel ikke kvinner et valg uansett. De gjorde det som var forventet av de, og det var dårlig med prevensjon...

I løpet av det siste året har jeg faktisk kjent litt på det, at det hadde vært fint med et avkom. Ubetinget kjærlighet til et annet menneske som du selv har skapt. Det må jo være helt nydelig. Jeg har ikke hatt lyst på barn tidligere, og har alltid sett på det å få barn som stress og mas. Det har virket nærmest frastøtende på meg, og jeg har mange ganger tenkt at jeg er utrolig heldig som ikke har barn, spesielt når jeg ser alle nybakte foreldre som går ifra hverandre.

Jeg har ikke lyst på en "dine, mine, våre"-familie, og jeg har absolutt null tro på at et forhold vil vare over lengre tid i dagens samfunn. Upopulær mening kanskje, men ideen om en trygg, stabil familie, er bare en illusjon og fantasi i dag. Det fungerte for 100 år siden, i dag not so much. En liten del av meg har lyst på barn, men så innser jeg at det livet jeg ser for meg med barn, ikke er realistisk - da vil jeg egentlig ikke ha barn lenger likevel. Jeg tror jeg må sterilisere meg før jeg gjør noe så dumt som å faktisk sette en unge til verden.

Men ja, hvorfor få barn? 1) arving 2) føre genene videre 3) stifte familie, vi mennesker er jo tross alt flokkdyr og de fleste trives best i flokk 4) kjærlighet.