Barnløshet er nesten tabu i seg selv.

Som barnløs havner man også ofte utenfor er sosialt felleskap de med barn danner som er en sterk fellesnevner:barn.

De med barn kjenner naturlig nok ikke på dette utenforskapet og kan ikke forestille seg hvordan det er før de selv opplever det.

Å ikke ønske å få barn kan lett bli mistenkeliggjort og redusert til pessimisme og egoisme.

Å ønske å få barn kan på samme måte lett reduseres til optimisme og egoisme.

Begge perspektivene blir snevre og fordummende.

Det er for øvrig alltid interessant med perspektiv og manglende objektivitet i slike diskusjoner, og hvordan de som har barn kontra de som ikke har barn er fordelt på svarene.

Diskusjonen kan sikkert bare avsluttes, den fører neppe til noe særlig nytt her.