Du, orker ikke lese alt dere har skrevet, men seriøst. Drit i alt du har lest og hørt av skrekkhistorier og alt du tror/forventer vil skje om du gjør det ene eller det andre.

Ikke tull med kartleggingen av deg, at du i det hele tatt evner å formulere utfordringene dine slik du gjør her, forteller meg at du ikke er noen lost case. Tvert imot.

Har du noen stabile mennesker i livet ditt som du kan involvere i prosessen? Hvem som helst. Bare at du ikke står alene i dine innledende møter med hjelpeapparatet, kan hjelpe deg stort. Helvete heller, er du på Vestlandet kan jeg være med deg på en time for den saks skyld.

Det som er viktig, er at du klarer å vise behandler hvem du faktisk er - når du skriver disse innleggene, feks. Du fremstår som en oppegående ung mann, med noen seriøse problemer, men likefullt ingenting beyond repair.

Men om de, eller strengt tatt når de oppdager at du holder tilbake, kommer de til å gjøre alt annet enn å hjelpe deg. De vil tvert imot tro du er langt sykere enn du er, og de vil drite langt i hva du faktisk mener er best for deg. Og tro meg, tvang er det siste du vil.

Begynn på nytt med behandler, vis h*n denne tråden og gi dem i det minste én sjanse til å hjelpe deg som du er. Så skal jeg heller hjelpe deg med å minimalisere skaden om de ikke tar deg seriøst. Har møtt mange behandlere i hjelpeapparatet, de som driver med psykiatri er stort sett jævlig flinke.

Alle vil deg vel.