Tenkte dette var rett forum, da det handler om etikk og samfunn.

Hvorfor er det så vanvittig mange folk som er utro? Uten å kunne vise til noe statistikk, så kjenner jeg jo mange folk, og folk opplever eller begår utroskap i hele tida, også folk man minst venter det fra. Nå har det vært en dame som har vært litt etter meg i det siste, sendt signaler, prøvd å kysse meg på fest, stryki meg på leppene og hendene mens jeg sov, etc, det har jo vært veldig smigrende, for hu er en veldig bra og røddig dame. Men nå fant jeg ut at hu er i et forhold! Ikke at jeg hadde følelser for hu, men hu var lissom en person som jeg trodde var veldig ordentlig.. Hvis hu er kapabel til det, hvem er ikke det?

Har selv vært i forhold, men tanken om å være utro har aldri streifa meg en gang, tror aldri jeg kunne hatt samvittighet til det. Hva feiler det folk?

Har det noe med at vi er et såpass sekulært samfunn? Samtidig med at folk gjør opprør mot dårlige moraldoktriner (homofobi, motstand mot abort, aktiv dødshjelp, etc), så forkaster de også det som er fornuftig? At man ikke skal være utro, stjele, lyve, drikke seg fra sans og samling, etc?

Hva er deres erfaringer rundt utroskap, har dere blitt bedratt? Vært utro selv? Hvordan følte dere dere i ettertid? Hvordan har deres venner som har blitt bedratt endret seg?