Anger er et ganske sterkt ord å bruke om noe. Å angre på noe innebærer jo at man faktisk er preget og som regel plaget av følelsen anger. Det betyr at du ikke er ferdig med saken. Jeg angrer ikke på noe så banalt som noen dårlige opplevelser. I etterkant sitter jeg jo bare rikere igjen. Det blir selvfølgelig noe annet hvis man føler at man har fucket opp livet sitt fullstendig. Hvis man pådro seg nevrologiske skader, fikk koldbrann i armen eller mistet evnen til å glede seg over livet. Sitter alle lemmene der de skal derimot, og livet ikke ligger i ruiner bak deg, så er vel ikke akkurat anger noe man med god grunn kan si at man står igjen med.

Det er i det hele tatt svært få ting jeg kan tenke på som vekker den følelsen i meg. Som Nicho sier kunne jeg gjerne ha vært foruten et og annet stoff, som 2C-T-4 og 4-Acetoxy-MIPT. Men dette er snakk om enkelttilfeller, og det plager meg slettes ikke. Anger, det er noe jeg føler når jeg tenker på de gangene i skolegården da jeg sto ved siden av han som mobbet istedenfor han som ble mobbet. Ikke når jeg reflekterer over de valgene jeg har tatt som har ført meg dit jeg er i dag. Det er klart mange ting ideelt sett burde ha vært gjort annerledes, men det er i motsetning til anger, en helt pragmatisk forståelse i etterpåklokskapens lys. Å angre på alle slags dårlig beslutninger man har tatt blir som å høre på folk som sier at du burde grue deg! Det er fullstendig meningsløst, og det er til å unngå.