Kjenner til den selv, tar heller ikke anrop uten nummer og sjeldent ukjente numre. Skjønner det er litt stress rundt det å komme igang. Men det vil bli bedre når du får startet. Og helt ærlig, så var det selve ventingen på å starte i terapi som var aller verst. For jeg hadde avspilt så mange ulike scenarioer inne i hodet og mulige utfall at jeg møtte opp til første time med temmelig mye benzo innabords for å tørre å gå dit.

Heldigvis ikke nok piller til at jeg ble apekatt eller ikke husket timen, for terapien ble på ingen måte som jeg hadde forestilt meg i hodet. Alt bare føltes som dette bare var en hverdagslig sak jeg skulle gjennom så det gikk veldig greit. Og kanskje var det pillene som hjalp meg til å svare på det jeg ble spurt om, men jeg fikk nå gjort det. Og neste gang trengte jeg ikke noe farmasøytisk hjelp for å møte opp. Stresset og nervøs ja, men jeg klarte det. Og terapi har hjulpet veldig, selv om jeg ikke er i mål ennå. Det er en prosess, og om man utsetter så blir det ikke fremgang. Men står man i det, så kommer også fremgangen. Og det er en fantastisk følelse.