Om du føler du trenger å lufte og ventilere litt innimellom og ikke har behandler så tror jeg du kan forsøke å finne en prest, eller predikant av noe slag i det området du bor i. Hør hørt fra folk som sliter at de har hatt god hjelp av å samtale om slikt med såkalte sjelesørgere. Det inntrykket jeg fikk når jeg hørte om det var at de ble møtt på sine ting og greier uten fordommer og helt uten at samtalen gled over i en "vervekampanje" hvor sjelesørger'n heller ville forsøke å få et nytt medlem heller enn å lytte.

Det er godt mulig en slik type samtale ikke er det som løser problemene dine, men kanskje kan det bidra til å holde trykket i trykkokeren på akseptabelt nivå, og samtidig så vil vel enhver samhandling med andre mennesker bidra til at du øver opp dine sosiale skills.

Jeg har i perioder isolert meg fullstendig, så jeg vet hvor vanskelig det da kan bli å komme dit at en føler at en fungerer sosialt igjen. Først er det vanskelig eller nesten umulig å bare å komme seg over dørstsokkmila, så merker jeg stresset av at det er folk rundt meg, en handletur kan ta alt av krefter. Men om jeg starter med små mål, og øker litt etter hvert så blir ting bedre. I perioder har jeg gått på et dagsenter, kun for å få øvd opp mine sosiale antenner, for er man for mye isolert så blir all samhandling med andre veldig slitsomt, og det blir så mange inntrykk som skal bearbeides og så mange lyder og plutselig så går det helt rundt i hodet. Kanskje er det et dagsenter du kan gå på? Har du forsøkt det? Der jeg har gått i perioder så det også mulig å ta en samtale med de ansatte om ting er ekstra vanskelig. For min del har det hjulpet å vite at jeg har noe å stå opp til. Dagsenteret har fått meg opp av senga, ut av døra og jeg brukt senteret som en øvingsarena hvor jeg kan trene på å omgåes mennesker. Og jeg kan gjøre det i håndterbare doser. De har til og med et "stille rom" der en kan trekke seg tilbake om en trenger å puste rolig eller bare sette seg til lading i halvtime.