Kan jo hende du har rett da, at vi er i en simulasjon. Jeg også har vært lenge inne på spor om at vi egentlig ikke eksisterer, vi kan ikke eksistere, det finnes ikke noe logisk svar hvordan. Ihvertfall ikke eksistens forklart fysisk. Jeg tror essensen i universet er noe ikke fysisk. At den fysiske realiteten vi lever i er en projeksjon av våre egne tanker. At jeg er alt. Vi er alt. Og kanskje en simulasjon samtidig som mange andre ting. Tror universet er mye mer komplisert enn noen av oss kan begynne å ane en gang. Så spørs om det er spiritualitet eller religion. Jeg er ikke plaget av disse tankene. Derfor er jeg ikke klassifisert som syk. Men det er godt mulig at vestlig vitenskap vil ha det til at folk som har de tankene der er syk. Vi vet egentlig ingenting, men folk liter å late som. Det er de som liker å late som at de vet, som liker å fortelle at disse teoriene eller hypotesene er feil, og at de vet hva realitet og virkelighet er.

Jeg vil bare si at jeg har tenkt meg gal, bokstavelig talt, før på de store spørsmålene om livet. Jeg fant noen svar, men noe kommer vi aldri til å få svar på før vi dør. Det blir spennende. Livet er et veldig midlertidig eventyr, og et utrolig spennende og fascinerende fenomen. Jeg håper du klarer å løsrive deg fra angsten, den gikk vekk et par år etter min spirituelle oppvåkning. Da blir alt mye bedre og mindre skummelt.

Min tanke er at døden kun er begynnelsen på noe annet. Alle mennesker før oss har vært nødt til å face døden. Det er omtrent 100 milliarder mennesker. Det er noe alle må gå igjennom. Det er det eneste alle skapninger har til felles. At vi skal en gang dø. Jeg synes det i seg selv er utrolig interessant. Hva skjer liksom?

Før du ble født, var du i samme tilstand som død. Hvis livet kunne skje "deg" en gang, er det garantert at det vil skje igjen gitt evig uendelig tid. Tror det var Alan Watts som sa at han ikke var redd for å dø fordi han hadde vært død i all evig tid før han ble født.