Jeg synes egentlig at ting har blitt besvart ganske godt av andre over så jeg skal bare komme med noen enkle betrakninger. Du spør om hvordan foreldrene dine kan være glade når de er femti år, og bare har 30 år igjen å leve? 30 år er jo ganske lenge, selv om det i relativ form er mye kortere tid enn hva du muligens har igjen. Men er det ikke da spesielt viktig å ikke bruke de siste 30 årene av livet sitt i pine og grue seg til døden, men heller nyte det? Kunne man ikke egentlig sagt dette om hele livet? Er det ikke mye tryggere å bruke det ene livet man har på å bare leve, for man får ikke gjort noe annet - istedenfor å benytte all tiden sin i pine og lidelse fordi man er så skuffet over at det en dag skal være over?