Hvilken Bergsveinn Birgisson: Den svarte vikingen. Aschehoug. Oslo, 2013. 386 s. (Bibsys)

Hva Ifølge forfatteren er boka en "hybrid" av sakprosa og skjønnlitteratur ‒ altså delvis sant og delvis diktning. I utgangspunktet er dette et tvilsomt utgangspunkt, men det viser seg at forfatteren har forsket lenge på materialet. Han har satt seg inn i livet til den reelle vikingen Geirmund Heljarskinn ‒ som også er hans forfader. (Islendingene har skrevet ned alle slektskapsforhold siden førstemann kom dit i 874.) Geirmund er omtalt i sagaene som en av de rikeste og mest vellykkede nordmennene som flyttet til Island på 800-tallet, og han hersket over et stort område på Nordvest-Island. Likevel er han utelatt fra de fleste kildene som ble skrevet ned i kristen tid. Disse omtaler vanligvis hele den tidlige overklassen.

Bokens drivkraft er at forfatteren er nysgjerrig på hvorfor Geirmund "forsvant" fra Islands historie, selv om han var en åpenbar kandidat for å få en egen saga.

Forfatterens påstand er at Geirmund (som vokste opp i Rogaland på 800-tallet og slo seg ned på Island som voksen mann) bygget sin formue på slavehandel fra Irland. I tillegg var han halvt sibirsk, moren var fra Bjarmeland som i dag tilsvarer området øst for Arkhangelsk. Altså russisk-samiske eller samojediske folkeslag.

Videre mener forfatteren at da de kristne (deriblant Snorre Sturlason) skrev Islands historie et par hundre år etter vikingtiden, var både slavehandel og fremmedkulturelle folk noe man ikke skulle snakke om. Dermed ble han som engang var øyas rikeste mann ‒ en slavehandler-viking med asiatisk utseende ‒ rett og slett fortiet, og forsvant ut av historien nettopp fordi ingen ville skrive noe om ham.

Hvorfor Det er en spennende teori, jeg har også bodd på Island og har en interesse for landets historie. Det er på et vis en avstikker fra Norges historie. Samtidig har jeg en generell interesse for rare historier fra gamle dager, og dette er absolutt en rar historie. På en bra måte. (Jeg har også, i mitt stille og antirasistiske sinn, lurt på hvorfor Björk ser så asiatisk ut. Det får jeg svar på her.)

Hvordan Bergsveinn Birgisson skriver godt og fengende, det er det ingen tvil om. Han emulerer sagastilen godt (han har en doktorgrad i norrøn skadedikting), noe som setter stemningen på en veldig fin måte. Samtidig skriver han moderne og forståelig, og han er svært god til å forklare uttrykksform og bildebruk i eldre tekster. Slik kommer leseren fort inn i de litt "mystiske" formuleringene. Dette har ikke tidligere har vært gjort på en så tilgjengelig måte, såvidt jeg vet. Han gir deg lyst til å lese de gamle sagaene om igjen, og kanskje føles de ikke like utilgjengelige denne gangen.

Likevel må jeg nok være enig med mange anmeldere i at det å blande sakprosa og skjønnlitteratur slik forfatteren gjør, kan bli noe uoversiktlig. Jeg liker i alle fall å vite nøyaktig hva som er dokumentert og hva som er dikting eller antagelser. Boka er tross alt grunnforskning og formidling samtidig. Forfatteren greier stort sett å skille de to fra hverandre, både gjennom kapittelinndelingen og den generelle tonen. Han har som regel kontroll på å formulere forskjellen mellom "dette vet vi" og "dette antar jeg". Iblant går historien over i en historie om hans egen jakt på gamle kilder, noe jeg også synes er interessant. Dette fungerer som flere nivåer i boka, og det veksler mellom vikingtiden og nåtiden på en måte som alltid gjør neste kapittel interessant. Dette er ett av grepene som gjør boka til en page-turner for min del.

Det er nemlig imponerende hvor mye fakta han har greid å trekke ut av en historie som er verdt å fortelle nettopp i kraft av at den fant sted før skriftlige kilder kom til.

Jeg må likevel innrømme at jeg iblant synes forfatteren bygger litt mange "etasjer" av spekulasjoner og hypoteser, og det kan tidvis bli ganske krevende for leserens kildekritiske sans. Samtidig glimter han til med veldig pedagogiske opplysninger om kildekritikk og tolkning av gamle tekster. Tidvis kan man lære mye om hva gamle kilder faktisk forteller, og hvordan man trekker konklusjoner utover dette igjen.

Jeg lærte mye av denne boka, ikke bare om det utrolige livet til slavehandleren og Norges kanskje første "andregenerasjonsinnvandrer" Geirmund Heljarskinn ‒ men også generelt om hvordan man tolker det materialet som finnes om den norrøne kulturen. Anbefales absolutt, spesielt hvis du har prøvd å lese sagaene men syntes det ble for mye hvem-er-i-slekt-med-hvem før historien virkelig begynner. (Litt som Bibelen.) Den er i alle fall tusen ganger mer lærerik enn Vikings!