Det første du antakelig kan slå fra deg er å "fikse" det. Det kan høres ut som svartmaling, men det er ikke egentlig det - tenk på det som forventningsstyring. Jeg tror det er viktig å være klar over at det er urealistisk, ellers kan man finne på å gi seg selv skylden for at ting ikke blir "fikset".

Du sier hun kan snakke om det, og det er positivt. Hvis hun ikke mottar profesjonell hjelp av psykolog, psykiater osv. bør det antakelig vurderes - om det er noen som kan hjelpe henne mer direkte er det disse. Medisiner kan også vurderes.

Det viktigste du kan gjøre er å fortsette det du har drevet med. "Vær der for henne" er kanskje en klisjé, men av en god grunn.
Prøv å få henne med på ting, det er viktig å ikke bli sittende inaktiv, men ikke mas for mye.

Ikke gi opp, men du kan heller ikke gjøre deg selv "ansvarlig" i den grad at du gir deg selv skylden for depresjonen hennes. Vær trygg på at du gjør det du kan gjøre. Hvis ting blir bedre kan du være nokså trygg på at du har bidratt. Hvis de ikke blir det, har du i hvert fall gjort mye for å forhindre at de blir verre.