Det er blitt påpekt at dødsstraff hverken er økonomisk effektivt eller forebyggende, så den kan vi legge død. Vi kan til og med, for diskusjonen skyld, anta at 100% sikkerhet mot justismord ikke er et totalt urealistisk premiss.

Da handler det om rettferdighet og hevn, hva et menneske er, og verdien av menneskeliv. Dette er prinsipielle spørsmål som bør løftes litt over enkelttilfeller, og det nivået å diskutere på krever litt mer konsentrasjon og litt mindre affekt.

Fortjener Fritzl å dø? Definitivt. Blir jeg lei meg om ABB blir funnet død på cella? Ikke i det hele tatt. Jeg er mer bekymret for hva dødsstraff gjør med oss, og samfunnet vårt.

Folk kan gjøre uforståelig grusomme ting. Det er fristende for oss å distansere oss fra dem ved å tenke på dem som monster, som noe helt annet enn hva vi er eller kunne vært. Det er lite fristende å prøve å forstå hvorfor de er som de er, fordi forståelse innebærer å leve seg inn i dem og å se noen likheter mellom oss og dem. Demoniseringen har egentlig ikke med rettferdighetssans eller omsorg for offeret å gjøre. Det handler om å beskytte vårt eget selvbilde mot vissheten om at du har mye felles med disse såkalte monstrene.

Det som vil være forebyggende, vil være å interessere oss for hvorfor mennesker blir sånn, hva som kan forebygge det og hva som eventuelt kan endre dem. Hvordan er det mulig om vi ikke skal se på dem som mennesker? Hvordan kan vi forske på behandling av demoner?

Psykopater er lenge avskrevet som hverken behandlingsdyktige eller behandlingsverdige, i den grad at man knapt kan bruke betegnelsen lengre fordi den er så stigmatisert. Skal vi komme noen vei så må vi faktisk ta inn over oss at det er mennesker vi snakker om og ikke demoner. Vi må se på alle mennesker som mennesker. Også de det er veldig, veldig ubehagelig å føle empati og forståelse for.

Hele rasjonalet rundt dødsstraff står i motsetning til det, og jeg tror det vil ha en skummel påvirkning på oss som samfunn. Derfor er jeg imot dødsstraff.