Når det gjelder dine tanker om å leve i en annen verden og ikke føle tilhørighet med andre mennesker (og som ofte i denne sammenhengen henføres til som "derealisation" og "depersonalisation"), som jeg også selv har erfart, vil jeg bare si dette:

Ja, hjernen vil være tilbøyelig til å "forklare" endringene på en måte som stiller ditt forhold til verden, dine medmennesker og din fortid i et annet lys (min litt pussige nye hukommelse, hvor igår og to uker siden og en tenkt og faktisk begivenhet i grunnen føltes ganske likt, bidro også til dette). Sette dem i perspektiv, så så si.

For du lever jo faktisk, i en forstand, i en annen verden enn før, og i en annen verden enn folk flest lever i. Men den er hverken mer eller mindre virkelig, persepsjon og virkelighet er ikke så likefremme ting som vi til daglig liker å tro. Du bør bare ikke henge deg for mye opp i de umiddelbare "filosofiske" konsekvensene av dette og ta din hjernes egne, umiddelbare tolkninger for gode varer. Du vil definitivt kunne lære noe av dette, og du kan sikkert bruke det som en ingrediens eller som et verktøy for å forstå deg og verden. I seg selv vil det jo sikkert bidra til å relativisere en del ting.

Hvis du da i det hele tatt er en filosofisk natur. Kanskje vil du bli det? Det er ikke det verste som kan skje.

Bare forstå at dette ikke har noe med "deg" å gjøre i den forstand at det ikke griper inn i de neurologiske prosessene som står bak det du kaller og kjenner som deg selv. Dette er først og sist et visuelt fenomen, og ikke synderlig mer komplisert enn støy på en radio.

(Jeg kan dessuten legge til at også jeg var seksten eller sytten da dette begynte.)