Det er mange som har det som fremstår som nesten en genetisk dragning mot spenning og da spenning i form av kriminalitet.
Det finnes drøss av eksempler fra skjønnlitteratur og kunst på menn som har en dragning mot kriminalitet, kvinnene som elsker dem, dummingene som frykter dem etc. Det er jo så sinnsykt frigjørende å tenke på å forkaste alle ideer om et normalt liv, javel, får aldri blondine, rekkehus og stabilt småbarnsforeldreliv, men de andre får jo faaaen ikke være med på alt det gærne og gøye du gjør.
Har aldri levd som en tung kriminell men har alltid balansert på en knivsegg mellom et normalt liv og et hemmelig dobbeltliv der jeg gjør alt jeg selv ønsker, er den jeg vil være etc.

Så ta disse følelsene alvorlig! Det handler om hvem du vil være, og hvem du tror du vil være.
Og at du savner kompisene dine - som du har vært gjennom tykt og tynt med?
Man, det er helt normalt. Og når man kommer ut i 30 åra så mister man også kontakten med mange,
det kan være deler av effekten her.

Takk for at du delte denne tråden