Det virker som du glemmer av en ting. Base-emitter-koblingen er en diodekobling (PN-overgang), og spenning/strøm-forholdet er dermed eksponentielt. Med andre ord, en variasjon av spenning gir en variasjon i strøm, akkurat som en annen diode, og hvis du presser base-emitter-spenningen fra normale 0,7 V til 1 V så vil det absolutt påvirke strømmen, og det i rimelig stor grad – i følge databladet tidobles I_C og I_B fra V_BE=0,7 til V_BE=0,9 V. Og derfor kommer potmeteret du snakker om inn, ved at dette står i serie slik at V_BE≈0,7 V og strømmen kommer av serieresistansen og Ohms lov. Med andre ord, du kan ikke ha V_BE fast på 1 V med fritt valg av basestrøm, hvis det var det du mente, men må finne deg i base-emitter-koblingens "naturlige" diodespenning.


Det er helt riktig, men jeg vil presisere at den totale variable motstanden da ikke lenger er lineær.


På skjemaet i første post ser det ut til at transistoren er koblet til lasten som en emitterfølger, og da er det letteste å tenke på at emitterpotensialet ligger ca 0,7 V under basepotensialet. Det vil si at hvis du vil ha 6 V over lyspæra i skjemaet legger du ca 6,7 V på basen – skal du ha 9 V over lyspæra legger du ca 9,7 V på basen. Skal denne transistoren igjen drive en effekttransistor koblet på samme måte for å drive den endelige lasten, må du ta med spenningsfallet over effekttransistorens base-emitter-kobling på samme måte – er den f.eks. 1 V, og du skal ha 6 V over lasten, må du legge ca 7,7 V på basen til den første transistoren.

Ettersom potmeteret ser ut til å fungere som en enkel variabel motstand som kan varieres fra 15 kΩ til 50 kΩ, bør du passe godt på at transistoren faktisk ikke får anledning til å lede noe strøm når den skal stå av, ettersom dette ikke er helt heldig for motoren. Du kan da enten lage en spenningsdeler som inkluderer den variable motstanden og som driver transistoren direkte, og passe på at spenningsnivåene er helt riktig, eller så kan du gå for en litt ryddigere løsning hvor denne spenningsdeleren er koblet inn på en komparator som igjen har sin output koblet til å drive transistoren på riktig spenningsnivåer med en fast spenningsdeler. Jeg ville nok gått for den siste løsningen, ettersom motoren da er garantert å stå av når den skal stå av, og drives med helt riktig spenning når den skal stå på.

Hvordan du regner ut spenningsdelingen kan du se her: http://en.wikipedia.org/wiki/Voltage_divider

Som komparator kan du bruke en vanlig opamp, og du trenger strengt tatt ikke å koble opp for hysterese i dette tilfellet. Med andre ord kobler du ikke-inverterende inngang til den variable spenningsdeleren, og kobler en spenningsdeler som bestemmer spenningsnivået komparatoren skal slå over på, på inverterende inngang. Drivspenningen kobles til 12 V og 0 V. Du vil da ha et punkt i potmeterets vandring hvor du skifter motoren mellom av og på.