Jeg tenker det ligger en slags mangel på takknemmelighet over å bo i ett fredelig og trygt land å presentere det som likegyldig at vi kanskje ikke kommer til å gjøre det i like stor grad i fremtiden.

Jeg får litt av de samme vibbene av det argumentet som jeg får en del ekstreme eksempler på utilitarisme. Joda, det er kanskje riktig å drepe en person så organene kan brukes til å redde seks andre. På samme måte er det kanskje riktig å ta fra barnet vårt trygghet og god økonomi så seks flyktninger kan få det tryggere, men begge deler er etter mitt syn å bruke mennesker som midler på en måte som er helt urimelig, i hvert fall for de som ender opp med å fungere som en slags moralsk rambok og må tåle støyten for "vår" snillhet. Når byrdene av en politikk er veldig store er det greit å trekke inn perspektivet til de som må bære byrdene, og ikke bare se sakene fra ett hensynsløst fugleperspektiv.