Generelt sett er ketamin ganske følelsesløst for min del, men enkelte sanger, slik som Solomun & Gebrüder Ton - Bunte Blume, utløser en slags enhetsfølelse når de tar av. Denne forsterkes spesielt hvis det er noen i rommet sammen med meg som også er på ketamin, og det er vel kanskje en av de få gangene jeg finner på å bevege på meg under turen.

Konseptet er ganske fjernt, men jeg får prøve å forklare det allikevel. Har et begrep for det mens jeg er på ketamin, og det er at vi alle kjører den store schuwåken inn i gkhattehi. Oversatt til norsk betyr det at vi alle er en felles enhet som går i livets sirkel, og ofte har jeg beveget armene i en bue når dette skjer. Høres logisk ut, eller hva?