Det er som flere har nevnt her vanskelig å bedømme samtalen uten å ha hørt tonefallene, sett kroppsspråk, vært i situasjonen og lignende.

Jeg vil dog foreslå at noe av årsaken til at samtalen skled ut, kan skyldes formuleringen til noen av spørsmålene. Og da særlig denne:

Når noen gifter seg så er det i teorien for livet og i utgangspunktet veldig positivt. Jeg hadde personlig spurt «Du var gift, sant? Hvordan går det med kona di?», eller noe i den gården. Da føler jeg at man viser langt mer «glede» og interesse for situasjonen til motparten. Dersom du spør om dere fremdeles er gift så er spørsmålet langt mer ladet. Man kan fort hente ut av det at vedkomne som spør nesten ønsker at ekteskapet ikke skulle vare, eller at det var «noe» med vedkomnes ektefelle eller med selve ekteskapet.

På generell basis vil jeg derfor si at private spørsmål til folk man ikke kjenner godt bør formuleres med litt omhu. Jeg føler det bør være særlig vekt på å formulere dem slikt at de impliserer at ting går bra eller er bra. Ofte kan også helt nøytrale spørsmål være å foretrekke.

Elegante formuleringer er ikke alltid lett i øyeblikket og noen ganger tråkker man rett og slett i salaten. "Foot-in-mouth" er et godt engelsk uttrykk. Men noen ganger er motparten rett og slett svært skarp i kantene.