Bare pass på at ingen går hen og blir ufør eller noe slikt...

Det er enkelt å være enige i forelskelsens rus, men hverken livet eller jussen bryr seg om det. Spesielt siden det her også er snakk om et barn som bare "tilhører" den ene parten - skulle hun avgå ved døden i løpet av 5 år vil barnet arve alt, så fremt det ikke er skrevet testamente.

Det innebærer videre at regelen om at samboere er likestilte med ektefeller ikke er altomfattende, arvereglene gjelder i hovedsak samboere med felles barn. Det gjelder særlig reglene knyttet til å sitte i uskiftet bo.

Dog er dette først og fremst interessant i det de eier boligen sammen, men ved et brudd forvanskes dette ved at man i noen tilfeller kan vise til at parten som eier boligen har vært i stand til å betale boligen på grunn av den andre partens bidrag.

Generelt er jussen på området kompleks, og særlig når man går inn i et samboerskap med særkullsbarn. Min anbefaling vil likevel være å gjøre dette stegvis, men hvor dere tidlig setter dere ned og legger en plan for når dere gjør hva. F.eks. at dere i starten deler på levekostnadene, og etter noen måneder setter opp en samboerkontrakt.
Det vil, etter min mening, være fair at dere deler kostnadene 50/50, alternativt forholdsmessig etter inntekt, mens barnet er hennes "private" kostnader - samtidig som eventuelt barnebidrag og barnetrygd er "private" inntekter som holdes utenom den forholdsmessige fordelingen.

Igjen, siden hun har et særkullsbarn er det viktig at dere setter opp samboerkontrakt og testamente. Du risikerer ellers at hennes del av boligen arves av barnet, som igjen kan kreve at boet skiftes. Etter 5 år, eller om dere får felles barn, vil du ha krav på en arv på 4G før hennes særkullsbarn har krav på sin andel.