Jeg er enig med deg, i at det ikke er bra å lyve til LAR og lege. Men jeg kan også forstå hvorfor det føles nødvendig når han opplever en stor forbedring i livskvalitet når han bruker dette med god effekt.

Jeg har argumentert til fordel for TS basert på antakelsen om at han ikke ruser seg på Subutex.
Det er faktisk en forskjell på å ruse seg i en slik grad at det har enorme negative konsekvenser, og på å selvmedisinere i en slik grad at man holder en verre avhengighet i sjakk, samtidig som man kanskje blir motivert til å forbedre livet på de områdene den tidligere avhengigheten forverret eller direkte ødela.

Jeg har vært der. Jeg har ruset meg tungt, ukontrollert og destruktivt. Jeg har blitt rusfri igjen. Jeg har sprukket. Jeg har misbrukt og brukt lovlige medisiner. Jeg har selvmedisinert med illegale medisiner i strenge regimer og opplevd at det har hatt en positiv effekt ifht. å klare å hindre meg selv i å få et fullstendig tilbakefall. Dette på en måte der forskjellen på å ta disse medisinene (det blir vel rusmidler eller narkotika mtp. at det var anskaffet illegalt og ikke på resept) og å ikke ta dem bare var en holdningsendring mentalt hvor jeg gikk fra å slite enormt med anger på alt jeg har gjort, søvnproblemer, fravær av appetitt med vekttap, tankekjør osv. til at ting var greit nok til at jeg holdt ut. Det var virkelig ikke et mål å bli ruset, det var et mål å ha det okay nok til at jeg var i stand til å ta vare på livet mitt og de rundt meg. En av få ganger jeg har kjent på følelser som var så sterke og kjipe at jeg egentlig ikke hadde noen som helst måte å hamle opp med dem uten hjelpemidler. Det er ikke kult.

Jeg tror jeg har en viss forståelse av ambivalensen og følelsene TS krangler med for tiden, og jeg har virkelig sympati for ham. Og så minner jeg meg selv på at han har vært sprøytenarkoman mange ganger så lenge som jeg misbrukte uten å injisere.