Jeg er enig i det du skriver, men de som ser mer kynisk på dette har kanskje hatt de samme meningene som deg helt frem til et visst punkt hvor alt føles håpløst og man sitter igjen totalt utmattet, full av angst og fortvilelse.
Eller har sett noen som har blitt bedratt, utnyttet og mishandlet i lang tid, men likevel blir den pårørende værende hos den narkomane fordi han har mange gode sider også, alle må få en ny mulighet, jeg elsker og trenger han etc.

Man håper selvfølgelig at det skal ende godt, men vi har vel alle sett lignende tilfeller utspille seg gjentatte ganger - og samtidig observert at alle tiltak for å prøve å hjelpe har vært fånyttes.
Nå har jeg ikke tall fra SSB for å underbygge denne påstanden, men jeg er av den oppfatning at det skjer med såpass stor hyppighet at man kan tillate seg å råde den pårørende til å pakke snippvesken fortere en svint uten å føle seg som et rasshøl.

Uansett, lykke til trådstarter.