For en del år siden så tok jeg amfetamin over en periode på 3 dager der jeg ikke sov. Jeg hadde noe imvane liggende, noe som trigget en 2 dager lang psykose der jeg var totalt i drømmeland. Jeg var da på besøk hos mor (var mildt sagt ikke på en god plass da i livet) som er psykolog. Hun forsto derfor kjapt at jeg var i en psykose med vrangforestillinger ettersom jeg i samtaler hadde funnet svaret på alt i livet. Jeg husker desverre ikke akkurat denne teorien, men de fleste (eller de verste) halusinasjonene/vrangforestillingene husker jeg som om det var i går.

Jeg var først på en planet som så ut som månen. Der var det et blinkende blått lys som plutselig viste seg å være meg. Jeg blinket i en en takt om og om igjen mens jeg svevde rundt på denne planeten. Da kom jeg plutselig tilbake til virkligheten og skjønte at lyset kom fra pcn som blinket blått i hvilemodus (det lille lyset på en laptop) som jeg hadde stirret på i flere timer mens jeg hallusinerte meg frem til at jeg var på denne planeten.

Da jeg havnet inn i total halusinasjon igjen så spilte jeg i en film som var min egen barndom. Dette blir alt for mye og skrive om ettersom det også er store deler av den delen jeg ikke husker. Denne syke delen ble ialllfall avsluttet ved rulletekst. Alle navn stod med samme navn som skuespillere ettersom det som sagt var livetmitt. Det jeg husker best var at da jeg kom ut av denne hallusinasjonen så sto jeg i senga mi mens jeg holdt dyna foran meg der jeg trodde dyna var lærret som filmen spilte av på. Jeg tenkte bare hva faen skjer nå.

Noe av det ekleste var at jeg trodde jeg hørte familen stå utenfor soverommet og snakke dritt om meg hver gang jeg kom ut av noe.
Familie som aldri adde vært der mens jeg var der engang fant jeg ut i ettertid.

Plutselig popet jeg inn i en total hvit galakse. Alt var hvitt som om før bing bang, om det gir mening. Der var jeg en boble. Rett og slett som en såpebole. I starten var det egentlig ganske behagelig, men det endret seg kjapt til at jeg delte meg i to mindre bobler. Jeg forsto kjapt at om jeg ikke (med viljekraft) klarer å unngå deling vil jeg til slutt dele meg så mange ganger at jeg til slutt vil forsvinne. Det var IKKE så behagelig akkurat. Jeg fikk panikk ettersom den andre halvdelen av første deling delte seg om og om igjen til den hvite galaksen var stappfull av bobler som svede overalt og delte seg om og om igjen. Var ett rent helvette.

Da jeg også begynte dele meg grunnet svakere og svakere vilstyrke, forsvant jeg uunngåelig ut i intet. Jeg eksisterte ikke lengre og føltes ut som jeg var i en typ søvnparalyse i flere dager. Jeg var ikke død men eksisterte ikke, helt til jeg våknet helt klar ut av psykosen etter to dager med det sykeste opplevelser som beksrevet over til at kusinen min satt i senga ved siden av meg. Da hadde mor ringt kusinen min og det var henes stemme som dro meg ut av det. Jeg brast ut i gråt fordi jeg skjønte at alt hadde vært i hodet mitt, og at jeg var totalt utslitt.

Imovane er faen meg helt sjukt. Jeg har hørt flere som våkner opp dagen derpå og ikke husker en dritt mens det har styra rundt.