Er det fordi dama stakk du mistet gnisten tror du? Eller er det rusen som sakte suger livsgnisten ut av deg? Er litt merkelig dette med samlivsbrudd. Om noen mister sin partner pga sykdom, ulykke altså at partneren dør da har alle utrolig med omsorg og forståelse for at ting blir tungt. Og gode venner og nær familie støtter virkelig opp i lang tid etterpå. Ingen forventer at den som ble igjen skal ta seg sammen, og alle forstår at det er mye sorg og følelser som ryddes opp i og at det tar den tiden det tar. Støtte får de så lenge de trenger. Men om dama stikker fordi hun fant en med større lommebok eller om typen til en dame stikker fordi han fant seg ei dame som er yngre og ser bedre ut da sier folk at at ja ja vær glad du ble kvitt din partner. Noen få uker etterpå så skal liksom livet være helt topp? Og nåde de som ikke har kommet seg mentalt ovenpå innen en måned eller tre. Da er de hengehuer og mollstemte skruer som nører sorgen og nekter å gi slipp. Aldri skjønt den greia der. Tror sorgen over tapt partner og tapet av en felles fremtid med en man elsker kan være bortimot like tung å bære om det var sykdom som tok partneren eller om det var bare at partneren fant seg noe som virket bedre. Og det er jo ingen man kan snakke med sånt om, for da er man jo en sutrekopp og må skjerpe seg. Jada sier de, livet er tøft så tøft at vi dør av det. Og når ingen orker høre så blir kanskje sorgen ennå større for da blir nesten sånn at det blir et endeløst tankekjør man ikke kommer ut av. Klart det er vondt selv om brudd skjer hele tiden. Men for den som blir dumpa så kommer kanskje det bruddet som lyn fra klar himmel. Kanskje har de bare dager før snakket om fremtiden, sett etter felles bolig eller lagt andre langsiktige planer også viser det seg at det er utroskap, svik og en blir sittende ensom og forlatt. Og ingen orker høre om det, ingen forsøker å dra deg med på ting fordi det triste humøret ditt legger en demper på stemningen for alle andre. Skjønner ikke hvorfor det er slik.