Jeg sikter absolutt til lavtlønnede helsearbeidere - som i tillegg
er for få, og har for dårlige forutsetninger for å gjøre jobben de
er satt til. De står i en krig, men er kun bevæpnet med kruttlappistoler.

Dette er som jeg tidligere har påpekt, konsekvensen av en
langsiktig og villet politikk. Nedskalering av beredskap, for å spare
penger. Jeg mener ikke at Guldvog, Stoltenberg & co nødvendigvis
skal gå ned i lønn for at helsesektoren skal få bedre betalt og
bedre arbeidsvilkår, men ønsker å poengtere at når det fins
midler til å gi toppsjefene årslønner på godt over millionen, bør
det også finnes penger til å oppjustere kapasitet, lønn og vilkår
for pandemiens "kanonføde". Dette er personell som er i direkte
kontakt med problemet. Den virkelige utfordringen.

Det fins åpenbart også penger i kassen til å rekompensere et
næringsliv i krise. Flott det, men hvorfor underslår politikerne
konsekvent å ta tak der det virkelig gjelder?

Jeg er med andre ord ikke ute etter å "ta" FHI og Helsedirektoratet
eller deres ledere som sådan, men stiller spørsmål ved det som
for meg ser ut som dårlig og kortsiktig økonomisk forvaltning.
Altså et overordnet politisk ansvar. Solberg-regjeringen har gjennom
sine åtte år ved makten lagt mye av grunnlaget for problemene vi nå
tydelig ser konsekvensen av. Støre-regjeringen burde også vite hvor
skoen trykkker. De står nå ved roret, og har valget mellom å fortsette
"Thatcherismen" til Solberg & co, eller gjøre det de bør, nemlig å
bygge opp i gjen infrastrukturen Erna & co har bygget ned.