Vet at mange har hjelp i å få stilt en diagnose, slik at de ikke føler seg alene. Det er først og fremst medisinering jeg er i mot. Å tukle med det nevrofysiologiske, som ingen kan bevise det er noe galt med i første omgang - kun for å oppnå den atferden samfunnet ønsker.
En diagnose hjelper ikke i hovedsak ved å få deg til å føle deg forstått. Det er fint å føle seg forstått, men hensikten ved å stille en diagnose er noe mer meningsfylt enn å 'finne flokken'. Til og begynne med settes en diagnose først og fremst for at behandleren din skal ha et utgangspunkt for '
pakkeforløpet' som skal utformes i samarbeid med deg.
Du går igjennom en eller flere utredninger hvor du svarer på spørsmål, og basert på dine egne gjengivelser vil du score på en forhåndsbestemt skala.
Nei, one size does not fit all men en kan trygt si at hvis du scorer 90 av 100 at du mest sannsynlig kan dra nytte av kjente mestringsstrategier, terapi-metoder og forebyggende tiltak i likhet med alle de andre som treffer innenfor samme rammer.
En kan umulig forvente at psykologien skal kunne være omfattende nok til å møte deg som individ med en forhåndsskrevet guide for hvordan du skal leve med dine forutsetninger.
Noe generaliserende vil psykologien være, her teller innsats og desto mer tid du bruker med behandler og med avtalt terapi jo mer vil du få ut av det fordi det vil snevre seg mer og mer med nok dedikasjon.
Når det gjelder de nevrofysiologiske aspektene du nevner så kan man jo si at alle teorier som omtaler helse, kropp og sinn bare er teorier. Det er vanskelig å bevise at nevrotransmittere fungerer som de gjør i det hele tatt.
Ta for eksempel dopamin og serotonin, de
antas å assosieres med nytelse. Høye nivåer av dopamin virker tilsynelatende på belønnelses-systemet vårt, mens for lave konsentrasjoner av dopamin forbindes med stemningslidelser som depresjoner og bipolare lidelser.
Her er det ikke snakk om
å oppnå atferden samfunnet ønsker, men en stabilisering av individets eget indre, for og tjene til ett fullverdig liv. Her har man da gjort utallige forsøk på dyr og mennesker som bekrefter en gitt hypotese om at en kan forsinke re-opptaket av enkelte nevrotransmittere, for å lindre depresjons-symptomer.
Er det da fortsatt bare en teori i dine øyne? Bunner det virkelig i ett ønske om å servere samfunnet? Jeg vil si både ja og nei til sistnevnte, det er gunstig over tid at en styrker 'flokken' for at alle skal kunne bidra. En ekte leder kjennetegnes ikke ved å være dominerende og rangerende, han løfter flokken opp sammen med seg og lager en urokkelig enhet.