Jeg synes dette er veldig interessant. Jeg vet ikke om det kan kalles psykose, men jeg kjenner meg igjen med at jeg søker de universelle sannhetene, men jeg konkluderer dessverre alltid med at frykt for døden er det som gjør at det stadig spiraliserer seg ned til deprimerende tankene.

Jeg har et åpent og rasjonelt sinn, jeg aksepterer døden, men det som skremmer meg ved det er at de jeg er glad i skal måtte klare seg uten meg. Og siden vi ikke vet hva døden betyr, så kan man bare annta at man forsvinner, det er altså ikke noe jeg kan lettes andre byrde ved det.

I vitenhet om at døden jakter oss alle, så har man alt å tape på å frykte den - men uungåeligheten gjør det umulig for meg. Om du har noen triks her tar jeg gjerne i mot