Les litt i felleskatalogen, da. Det er mulig at han enda ikke har opplevd noen bivirkninger men jeg skal love deg at det kommer. Det triste er at man ikke merker endringene selv. Det er helt greit å bli litt amputert i følelseslivet et par uker etter et alvorlig traume. Men skal man leve slik i flere år? Resten av livet? Det virker for meg som om man ikke får lov til å sørge litt, kjenne på angsten, lære seg å mestre situasjonen og akseptere tilstanden slik den er. Nei, man skal ikke gjøre annet enn å smile og nikke. Som jeg har sagt tidligere; ja, livet er urettferdig. Noen av oss må gjennom helt grusomme ting som ingen burde ha opplevd. Men spør du meg er det bedre å komme seg gjennom det uten å tukle for mye med hjernens signalsubstanser. Regningene blir ikke akkurat borte selv om du gjemmer dem under teppet. Tvert imot, egentlig. Det hoper seg opp, blir større og større. Du vet at de er der men vil ikke ta det store skrittet det er å faktisk finne en endelig løsning på det. Kanskje fordi det er for vondt, kanskje fordi man ønsker rask tilfredsstillelse (som vi mennesker gjerne gjør) eller andre årsaker. Jeg mener at det er lite reflektert å tenke at man skal gjøre seg avhengig av noe for resten av sitt liv uten å ha prøvd omtrent alt. Det er tross alt verdt det når det er snakk om egen fysisk og psykisk helse.
Når medisinene opphører av en eller annen årsak, og man flyr rett i veggen av abstinens, da er det faen ikke lett å leve. Etter å ha gått på benzodiazepiner siden jeg var tretten kan jeg trygt skrive under på at jeg heller kunne vært foruten. Det jeg har opplevd er ikke rent så stygt heller. Sier ikke dette for å få det til å virke som om problemene mine er så jævla mye viktigere enn andre sine. Alle problemer skal tas på alvor. Men tro meg, det er ikke noe kult å sitte med skjegget i postkassen årevis etterpå. Innse at man har gjort seg selv den største bjørnetjenesten noen sinne. Så skal man altså slutte eller må slutte. Mange klarer ikke dette, og da fører det til at de må oppsøke kriminelle miljøer. Hvem vet, kanskje dette fører til bruk av noe annet også. Det er i alle fall risikofaktorer i silke miljøer enten man er mannen i gata eller Mor Theresa.

Prøv noe annet. Funker det ikke; prøv en annen metode, en annen behandling, en annen behandler. Hva som helst. Selv føler jeg at jeg har kommet ut av en gigantisk tåke. Kunne sikkert skrevet en hel bok om det. Og at jeg faktisk trodde jeg skulle dø i et halvt år for å komme meg ut av avhengigheten. Håper noen tar det her litt mer på alvor før de angrer seg. Ønsker kameraten til lykke til uansett. Og tro meg, psykologer/psykiatere kan være like drittsekk som alle andre. De er ikke guder som fekter med en tryllestav så alt kan bli bra. Man gjør faktisk den største jobben selv.